Det raser en kamp i samfunnet, kampen mot barnevernet som institusjon. Det hele kan fremstå som absurd for utenforstående da det å kjempe mot et «barne – vern» automatisk fremstår feil i de flestes ører. Nå har jeg fulgt med en gruppe på nett over tid og observert hvor mye fortvilelse og sorg det er blant norske foreldre, hvor mye sinne og hat, hvor mange rasende pappaer og mammaer som har behov for å snakke, få hjelp. Hva som er tilfelle i deres enkeltsaker er nok veldig forskjellig men man trenger ikke å vite hva som ligger til grunn for å forstå at systemet slik det er i dag ikke fungerer slik det skal. Dialogen fungerer ikke slik den skal. Tiltakene funger ikke bra nok og mennesker blir gående uten svar, uten ro, uten fred. For ikke å snakke om barna som er inne i bildet. Hva gjør dette med barna?
Jeg har nettopp lest boken: «Meg eier ingen» av Åsa Linderborg. En fortelling om oppveksten alene med sin pappa, som arbeider som herder på metallverket i Vesterås i Sverige. Han har verdens fineste blomster på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.