Det raser en kamp i samfunnet, kampen mot barnevernet som institusjon. Det hele kan fremstå som absurd for utenforstående da det å kjempe mot et «barne – vern» automatisk fremstår feil i de flestes ører. Nå har jeg fulgt med en gruppe på nett over tid og observert hvor mye fortvilelse og sorg det er blant norske foreldre, hvor mye sinne og hat, hvor mange rasende pappaer og mammaer som har behov for å snakke, få hjelp. Hva som er tilfelle i deres enkeltsaker er nok veldig forskjellig men man trenger ikke å vite hva som ligger til grunn for å forstå at systemet slik det er i dag ikke fungerer slik det skal. Dialogen fungerer ikke slik den skal. Tiltakene funger ikke bra nok og mennesker blir gående uten svar, uten ro, uten fred. For ikke å snakke om barna som er inne i bildet. Hva gjør dette med barna?

Jeg har nettopp lest boken: «Meg eier ingen» av Åsa Linderborg. En fortelling om oppveksten alene med sin pappa, som arbeider som herder på metallverket i Vesterås i Sverige. Han har verdens fineste blomster på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.

Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om dyp kjærlighet til en pappa som hun samtidlig skammet seg over, og om klassetilhørighet og alkoholens makt. Boken er en vekker og får en til å innse viktigheten av stabilitet for et barn, familien, selv om den består i en pappa som må låne penger av besteforeldrene i slutten av hver måned. Neste lønn tar han Åsa med for å kjøpe is første lønningsdag og alt er bare sol. I et barnesinn er det ofte så enkelt, så lenge kjærligheten er der.

Det er først når kjærligheten er borte, slagene kommer og psykisk og fysisk mishandlig eller vanskjødsel setter inn at et barn bør flyttes bort fra sine primære omsorgspersoner som da som oftest er foreldrene. Det er selvfølgelig også andre tilfeller med psykisk sykdom, narkomani eller andre årsaker som setter barn i fare hvor man må vurdere tiltak.

Vi trenger ikke å se lenger enn til krigsårene her i Norge, så lenge familien hadde hverandre overlevde man å ikke ha så mye, leve tyngre. Det ser man også fra krigsherjede land andre steder. Den største skaden kommer når barn ikke lenger har foreldre, familie.

Ikke la oss bli et samfunn hvor ryddig leilighet, jobb eller status/klasse er faktorer i forhold til om barn har det godt hjemme. Jeg føler at det må en holdningsendring til, det er alt for mange saker som ikke blir tatt hånd om som skulle vært gjort noe med men det ikke er ressurser til fordi man kanskje ofte bruker ressursene feil. Dessverre er det vanskelig å være med på en endringsprosess når det gjelder dette da det svært ofte fremstår som en «krig» i sosiale medier, forståelig nok da foreldre har vært utsatt for traumer, men likevel ikke lett å forholde seg til da alternativet som frontes fremstår mer som et «foreldrevern» enn «barnevern» og det mener jeg blir veldig feil.

Man må ha et barnevern, men et godt, velfungerende, inkluderende og ikke stigmatiserende barnevern. Man må også har mer ressurser til tiltak i hjemmet, til oppfølging, hjelpetiltak, avlasting. I det lange løp vil det spare mennesker for mye sorg, psykiske traumer og ekstreme belastninger noe samfunnet heller ikke er tjent med.

Cecilie Dahl