Om å unngå en barnesentrert hverdag

I samspillet mellom foreldre og barn er det viktig å være lydhør og å tilfredsstille barnets behov. Likevel betyr det paradoksalt ikke at man setter barnet i sentrum, mener Jean Liedloff.

Barn lærer seg gjennom å se på Barn vil lære seg hvordan man oppfører seg og gjør det gjennom å se og høre på andre individer. Når en forelder vender seg mot barnet og gjør barnet til sentrum, berøves barnet denne opplevelsen.

Jean Liedloff skriver:

Et lite barn har behov for å være tilstede i et annet menneskets aktive liv, i stadig fysisk kontakt og stimulert av mange av de erfaringer som det kommer til å ta del i senere i livet. Hans eller hennes rolle i omsorgspersonens favn er passiv, med alle sansene våkne. Han kan nå og da glede seg av direkte oppmerksomhet, kyss, bli kitlet, kastet opp i luften, etc. Men hans hovedoppgave er å være vitne til handlinger utført av den voksne eller barnet som tar vare på ham, til omsorgspersonens samspill med andre og til hva som skjer i miljøet rundt dem. Denne informasjonen forbereder barnet til å ta sin plass blandt andre mennesker gjennom at barnet lærer seg å forstå hva de gjør.

Man hører ofte om alle begrensninger man skal ha i fht amming; ikke la barnet sovne til puppen, ikke amme for ofte om natten, slutte med nattmat ved 6 mnd osv-lista er egentlig ganske lang.
det viktigste er å følge babyens behov og spørre seg selv; hva er i grunnen naturlig? Hva er normalt?
Å sovne til puppen er kanskje den mest effektive sovemedisin som noen gang er oppfunnet, og det gir rom for å roe ned og slappe av før man gir seg hen til nattesøvnen.
tenke litt over egne forventinger til barnet, la det selv vise vei for hva det trenger også med tanke på hvor lenge man vil/ skal amme.
WHO anbefaler amming i minst 2 år- kanskje ikke så normalt lengre, men det er derimot helt naturlig mange praktiserer selvavvenning og lar barnet vise vei for når det vil slutte å amme og det blir en en prosess som styres av barnet, men det er jo også viktig at man selv føler seg vel med det hele Det er mye god hjelp i Ammehjelpen hvis man trenger tips og råd!

Flaske:

hvis man ikke kan amme, så hjelper det mye å gi flaske på en så nær måte som mulig holde barnet inntil seg, kose og ta seg tid.
her kan det også være lurt å la barnet vise vei for når det er sultent og ikke måtte følge et rigid flaske skjema, men barn som får flaske får som regel en litt annen spise syklus enn barn som får morsmelk.
man kan være en like god og tilknyttet forelder selv om barnet ikke ammes! .

Når denne sterke driften motarbeides gjennom at man så og si ser spørrende på en baby som selv ser spørrende på en, skapes en følelse av dyp skuffelse og avmakt. Det hemmer barnets mentale utvikling. Barnets forventning om et sterkt, sysselsatt forbilde i konstant nærhet, undergraves av en følelsesmessig trengende person som forsøker å bli akseptert av det eller ønsker å vinne dets tillit eller gunst.

Spedbarn som stilles i sentrum forsøker å signalisere at det er galt gjennom å f.eks skrike eller vifte sint med armene. Større barn kan forsøke å «trekke» foreldrene på forskjellige måter. Barnet vil at foreldreren skal ta kontrollen over eget liv. For å kunne slippe barnet og konsentere seg om sitt eget liv, må foreldrene stole på at barnet tar vare på seg selv.

Når barnet forlater sin mors kne og begynner å krype og gå rundt i verden bort fra hennes kropp, gjør det uten å gripe inn. Morens rolle består da i å finnes der hvis barnet kommer til, eller roper på henne. Det er ikke hennes sak å styre dets aktiviteter eller å beskytte det fra farer som det selv kunne være i stand til å beskytte seg mot hvis det fikk sjansen. Hver mor må stole på sitt barns evne til å ta vare på seg selv så mye hun kan. Få skulle kunne la barnet leke fritt med kniver og ild og oppholde seg nær vann når det vil slik yequanalndianerne gjør uten å tenke over det, innforstått som de er med små barns enorme begavning til å ta vare på seg selv. Men i jo mindre grad den siviliserte moren påtar seg ansvaret for sitt barns sikkerhet, desto snarere og grundigere blir det selvstendigt. Det vet når det trenger hjelp eller trøst Barnet bør få ta initiativet.

Å stole på barnet og la være å overbeskytte eller leke med det, kan være veldig vanskelig for en mamma fra vesten som er blitt oppforstret til å tro at det beste man kan gjøre for barn er å være selvoppofrende. Men det er en foreldrefelle som kjennes vanskelig på mange vis. For å løse den isolering og tyngde foreldreskapet da kan innebære foreslår man ofte at man skal overlate barnet til andre for å få litt «voksentid» eller tid for seg selv. Men Liedloff påpeker at det finnes en annen løsning – å leve livet sitt med barnet nærværende men uten å underordne seg barnet.

Vanskelig i vårt moderne liv

I dagens samfunn kan det være vanskelig å la barnet delta i ens hverdag. Men i permisjonstiden som finnes kan man som foreldre vise hvordan livet leves; man rydder, handler og lager mat, besøker venner, arbeider med ulike prosjekt, ja helt enkelt bare lever. Med spedbarnet på armen viser man da hva det betyr å være menneske i dag. Og ettersom barnet får den nærheten det trenger kan det bruke energien sin til å observere alt som skjer.

Hva man ikke trenger å gjøre er å kjøpe babyleker og tilbringe timer med leking, lirking eller forsøke å finne ut hva barnet vil ha. Mange blir forbauset over hvor rolige og oppmerksomme babyer som blir behandlet på en ikke-barnesentert måte blir. Men egentlig er det ikke rart, for hvem vi være i sentrum hele tiden? Hvem trives når den andre til stadighet spør hva man vil eller underordner seg det han eller hun tror at man vil ha? Liedloff sammendrar det hele så bra når hun skriver at man bare trenger å kaste et blikk mot de millioner foreldre på plasser som land i den tredje verden for å se hvordan det kan være. Der har man aldri hatt «råd» til å slutte å stole på og forstå sine barn, og der lever barn i et velfungerende samspill med arbeidende foreldre.

Cecilie Dahl