Tilknytningsomsorg

Gå tilbake   Tilknytningsomsorg > Tilknytningsomsorg > Graviditet og fødsel

Svar
 
Trådverktøy Visningsmoduser
  #21  
Gammel 24-08-2005, 08:49
Julia Julia er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Mar 2005
Sted: Oslo
Meldinger: 1,963
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
Julia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond reputeJulia has a reputation beyond repute
Standard

Jeg hadde termin 28.oktober, men to-tre uker før, så "visste" jeg at jeg kom til å føde før. Rundt 19. oktober starter kynnerne som har vært der en stund, å bli vonde. Natt til 20. oktober ringer vi ABC. "Kan du snakke mens det gjør vondt?" Jeg svarer ja, og får beskjed om å være hjemme. Rundt 05 reiser vi likevel inn fordi de har plass. Jeg har skarve 1 cm og maserier. Fordi de har god kapasitet denne dagen, får jeg akupunktur og jeg får lov å velge om jeg vil bli eller reise hjem. Men siden det kunne drøye svært lenge, så dro vi til slutt hjem. Jeg er hjemme alene hele dagen mens mannen er på jobb. Jeg har det ikke godt, riene (for det ER rier), kommer hvert 5 minutt. Jeg sitter/ligger på sofaen og gråter når riene kommer og synes ganske så synd på meg selv. Men er glad for at det skal skje snart. PÅ kvelden ringer jeg ABC igjen, jeg får beskjed om å ta et bad og se om det går over som en slags test. Mens jeg er i badekaret "håper" jeg at det ikke går over. Det blir bare verre, og klokka 21 reiser vi inn. Da har jeg hatt vondt i nesten et døgn. Vi blir lagt inn. Åpningen er bare 3 cm., men jordmor spøker med om hun skal skrive 20. eller 21. på fødselsdato.

Fødestua er helt super - og jeg er så glad for at jeg har valgt denne måten å føde på. Jeg får være i det store badekaret, jeg får akupunktur. Alt hjelper meg framover. Men åpningstida er lang. En jordmor er der hele tida, småprater med mannen min og med meg. Hun tar vannet til slutt. Og så...stopper det opp! Klokka er 03 på natta. Riene kommer sjelden, og jeg er så sliten. Jordmor spør forsiktig om jeg kan tenke meg å flytte over til vanlig fødeavd. Jeg har ikke tenkt tanken engang, men jeg vil blir ferdig, så jeg sier ja. (Mannen nikker febrilsk...)

Jeg må gå to trapper ned. På den første avdelinga var det fullt, så vi må gå videre. Dette var egentlig det ekleste ved hele fødselen...

PÅ vanlig føde er ikke jordmor der hele tiden. Jeg blei kobla til masse rart som jeg nervøst fulgte med på hele tida. Men jeg fikk epidural. Åpningen var ca 3-4 cm, ikke noe å skryte av. Og epidural ga meg mange timer hvile. Fantastisk. Klokka 11.15 begynte jeg å presse. Men bedøvelsen gjorde at jeg ikke visste når jeg skulle presse, så det ble bare på måfå. Klokka 12.20 var han ute etter klipp (og trussel om vakuum...). Det var ubeskrivelig. 4153 g, 53 cm. Stor gutt, 21.oktober.

Vi fikk lov å være barseltida (2 døgn) på ABC, og det er jeg glad for. Skulle ønske jeg turte å prøve å føde der igjen...
Svar med sitat
  #22  
Gammel 24-08-2005, 11:39
Soleil Soleil er offline
Senior Member
 
Medlem siden: May 2005
Meldinger: 2,571
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
Soleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond reputeSoleil has a reputation beyond repute
Standard

For ett fantastisk tiltak, Havsulen. Jeg har leita etter en slik tråd faktisk...
Jeg får skrive om knotten først og grynet etterpå.

KNOTTEN:
Natt til søndag, 5 januar 2003, våknet jeg kl 0400 med magevondt. Jeg trodde det bare var mageknip, ettersom jeg fremdeles hadde 12 dager igjen til termindato. Etter en liten stund ringte jeg til føden og spurte hva de mente, og vi ble vel egentlig enige om at det var greit å vente litt til. Riene kom og gikk, etterhvert skjønte vi hvilken vei det gikk. Riene kom med 7 minutters mellomrom ca, men noenganger var det kortere og andre ganger lengere.
Christer var snar med og stå opp og sammen pakket vi noen småting i en bag. jeg ringte føden igjen og gav beskjed om at jeg var på vei ned dit. Ca kl 0530 ankom vi sykehuset og jeg ble skrevet inn.
Vi fikk fødestue 3, akkurat den jeg ønsket meg. Nyoppusset og stor, med egen dusj og toalett. ved ankomst hadde jeg allerede 5 cm åpning, 5 igjen altså. Jeg hadde forberedt meg og leverte fødselsplanen min, sa ifra at jeg ønsket akupunktur og lystgass som smertestillende, epidural som siste utvei. (er litt redd sprøyter og sånt)
Jordmor foreslo ett varmt bad, noe jeg sa jatakk til. jeg ble lagt i ett deilig varmt oljebad og fikk akupunkturnåler i hodebunnen og øret. Deilig og avslappende. Tror jeg lå der i tre kvarter...men så var det plutselig slutt. da hjalp verken oljevann eller akupunktur lenger. Nå var klokka 0730, og jeg hadde 8 cm åpning. For sent med epidural...Fillern, for nå ville jeg ha det.
Lystgassen var fin å ha og den brukte jeg flittig. Men fra nå av gikk det sakte, lille knottens hode satt fast og ville ikke ut for alt i verden. Etter 3 timer, kl 1030 hadde jeg 10 cm åpning og kom ingen vei. Ryggen verket noe alldeles forferdelig og jeg fikk ikke slappet av mellom riene, som nå kom veldig hyppig (knapt 1 minutt mellom)
Tilslutt ble legen tilkalt, slik at hun kunne hjelpe til. Hun hadde med seg ett "satans" verktøy, hun kalte det tang. Da begynte jeg å grine. det var vondt som...FY.
Endelig...kl 1100, nøyaktig 7 timer etter den første merkbare ria, kom knotten min til verden. Litt blå i huden, men uten tvil det peneste lille guttebarn jeg noensinne har sett. Fine blå øyne og masse rødblondt hår. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd han var snytt ut av nesa til faren sin. Han ble lagt opp på magen min og leita seg frem til puppen med engang. Største opplevelsen i livet mitt...uten tvil.


GRYNET:
Jeg hadde menstermin den 11 mars og ultralydtermin den 21 mars. Selv hadde jeg mest tro på den 11, det hadde jormor også. Da jeg måtte gå til sengs den 11 uten at noe hadde skjedd, da var jeg SKUFFA. Men, så fort jeg la meg tilrette i samboers armkrok, kjente jeg noen rare murringer. Klokka var 2356. Vi hadde jo vært igjennom dette en gang før og tok det litt mer med ro denne gangen. Lå en stund for å ta tiden, det var ca 8 minutter imellom. Dette var altså mens jeg lå, når jeg reiste meg opp for å gå på do var det plutselig 3-4 minutter imellom. Yikes! Jeg pakket en sykehusbag til meg selv, mens samboer pakket en liten bag til knotten. han skulle være hos bestemor mens vi var på føden. Samboer ringte henne og hun kom opp til oss, så slapp vi å vekke knotten. Ingen store problemer der, siden svigermor er nærmeste nabo...
Jeg ringte føden og sa at vi var på vei.
Ca klokka 0200, ble jeg skrevet inn. Fikk ei kjempegrei jordmor, ei jeg hadde truffet og snakket med under svangerskapskontrollene. Så ble jeg og magen målt og vurdert i det lange og breie. Riene var fremdeles 4 minutter imellom og det var god fosterlyd med masse bevegelse. Jordmor trodde derimot ikke at noe ville skje sånn umiddelbart, siden riene var litt for korte og uregelmessige. Men, da hun sjekket åpningen fikk hun litt hakeslepp. 6-7 cm og en rimelig spent vannblære.
jeg ble ført rett inn på en ledig fødestue, for her kom det baby. Så da gikk jeg der inne da, var oppe og tuslet helt til klokka 0400. Da la jeg meg ned for å hvile litt, blir sliten vøtt. Samboer var så flink, han masserte korsryggen under hver rie...
Riene tok seg opp litt og ble ganske mye vondere. Klokka 0500 hadde jeg plutselig 10 cm åpning og vannet gikk, samtidig som pressriene startet. Klokka 0508, kom lille grynet ut og hilste på oss.
Det hele gikk så altfor fort på slutten, jeg kan ikke hatt mer enn 3 eller 4 pressrier på de 8 minuttene. Jeg revnet litt, men det gjorde ingenting. Kjente det ikke engang...
Jeg brukte ikke lystgass denne gangen, kun massasje og varmepute. Samboer masserte ryggen min med sånn innlevelse at huden begynte og flasse av. Når det ikke hjalp lenger, hadde jeg varmeflaska og trøstende ord.
Lille grynet ble også lagt på magen, rett til puppen. Den nydelige lille jenta mi fikk gulsott etter fødselen og måtte ligge ett døgn til lysbehandling. Men etter det, reiste vi hjem til en stolt pappa og storebror.
Svar med sitat
  #23  
Gammel 24-08-2005, 13:24
Belladonna sin avatar
Belladonna Belladonna er offline
Moderator
 
Medlem siden: Feb 2005
Sted: Trøndelag
Meldinger: 8,169
Thanks: 445
Thanked 317 Times in 240 Posts
Belladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond reputeBelladonna has a reputation beyond repute
Standard

Så mange fine fødselshistorier! Blir helt rørt av å lese..

For å være helt ærlig så husker jeg ikke så mye fra fødselen, og jeg har heller ikke skrevet den ned noen sted. Men skal gjøre et forsøk likevel, kanskje jeg husker mer etterhvert som jeg skriver

Søndag den 11.januar gikk slimproppen. Jeg var rimelig lei av bekkenløsning, halsbrann, ryggvondt og gravid-tilværelsen generelt, så nå begynte jeg og få store forhåpninger om at nå var det kanskje noe på gang! Det skjedde ikke noe mer, ikke før onsdagen -da sprakk vannsekken. Hodet til lillegutten var festet, så det rant bare når jeg reiste meg, lo o.l. Det var en merkelig følelse
Vi var innom på føden til sjekk både onsdag, torsdag og fredag -og fremdeles ikke en eneste rie Vi hadde vært så utrolig spente og hadde knapt sovet de siste nettene. På fredags ettermiddag fikk vi beskjed om at jeg ville bli satt igang lørdags morgen om det ikke startet av seg selv innen da.. *skrekkblanda fryd*!! Jeg hadde virkelig ønsket at fødselen skulle starte av seg selv, men samtidig var jeg glad for at innen helga var over skulle jeg endelig få se lille gutten vår :
Lørdag kl 10.00 fikk jeg første stikkpille -AU!! Så dro vi hjem.. Nedover igjen til kl 15 (eller var det 16..?) og så hjem igjen med beskjed om å komme tilbake kl 22. Svigers like forundret hver gang vi kom tilbake igjen Det var helt umulig å få sove, vi hadde jo gått og ventet på fødsel i flere dager. Endelig kl 8 på kvelden klarte jeg å sovne! En time senere våknet jeg av det nærmest smalt i magen! Jeg skjønte med en gang at NÅ var fødselen i gang!! Jeg heiv meg i dusjen for å prøve å lindre smertene, og det hjalp i ca 5min. Tok tiden, og det var 4min i mellom. Etter dusjen vekte jeg sambo og sa at nå måtte vi kjøre. "jada, vent litt bare" sa han, og snudde seg i sengen "Eh.. nei, vi må dra NÅ" peste jeg midt under en rie. Da ble det fart på han
Turen nedover var mildt sagt forj... Jeg fikk være på et stort bad med badekar når vi kom til føden. Først klyster, og så badekar. Det var deilig! (med badekar altså!) Men nå var riene så vonde at jeg klarte ikke å slappe av i mellom. Fant etterhvert ut at annenhver rie kom dobbel uten pause i mellom... Samboer skulle massere ryggen min i badekaret. Jeg husker at ble så irritert, for jeg måtte mase på han for å få han til å massere meg under riene. Fikk i ettertid høre at han sparte på kreftene til den 25 timers lange fødselen som visstnok ventet oss i følge en fødselsfilm vi hadde kikket på tidligere!!
Husker ikke så mye herfra og til jeg fikk fødestue, bare at jeg fikk forespeilet epidural, og jeg bare nikket. Jeg fikk lystgass,men ble så kvalm av den. Brukte den bare halvveis, da gikk det bra. Samboer og jordmor satt og maste om at jeg måtte puste ordentlig inn i den, men det kunne jeg ikke for da ville jeg spydd! Men det klarte jeg ikke å si, så jeg bare kikket stygt på dem :kengg: Nå syntes jeg riene kom konstant og jeg hadde null kontroll, beina ristet, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor anestesilegen brukte så lang tid!! Endelig kom hun! Sure kjærringa! Ble sint fordi jeg hadde problemer med å krumme ryggen ordentlig pga riene.. (men skjønner jo det da..) Epiduralen er det verste minnet jeg har fra hele fødselen.. Og i tillegg stakk hun feil første gangen!! Da var det like før jeg ga opp, jeg klarte ikke tanken på at hun skulle stikke en gang til.. Men hun fikk da epiduralen på plass til slutt, og etter kort tid var det som om jeg kom til himmelen!!!!!! Og etter ca 2 min begynte det å presse... Men det var såpass svakt at jeg fint klarte å slappe av. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå og slappet av, men etterhvert måtte jeg på do. Det var litt av et prosjekt, med drypp og epidural og en barnepleier på slep inn i verdens trangeste do.. fikk ikke stativet med meg inn døra engang. Klarte selvfølgelig ikke å tisse, men når jeg kom tilbake var det nesten 10 cm, og de skrudde av epiduralen. Nå kan du bare presse fikk jeg beskjed om.. ja... Det var ikke store presstrangen jeg hadde, men jeg presset jeg.. Og etter å ha funnet riktig presseteknikk så presset jeg det jeg var god for når jeg så at det var rie. Riene var svake, så de satte dryppet på maks. MEn jeg kjente vel egentlig ikke ordenlit pressetrang noen gang. JM: "nå må du slutte å presse for nå har du ikke rie lengre". Jeg: "joda"!! OG presset til den store gullmedaljen. Etter en time med pressing, og et hode som skled fram og tilbake så kom hodet endelig nesten ut. Det sto over en rie i åpningen (AUUUU!!!). da bestemte jeg meg for at nå orket jeg ikke mer, jeg presset alt jeg var god for, og shvopp, så skled han ut! Akkurat kl 04.00, 7 timer etter første rie! Stor og rød og 9 av 10 på apgar!! : Fikk han på brystet med en gang mens pappaen ivrig kuttet navlestrengen. Men det eneste jeg klarte å tenke var " jeg klarer ikke å holde ham, jeg klarer ikke å holde ham"!! Jeg skalv i hele kroppen, så etter han ble vasket og sstelt fikk pappaen holde ham mens jeg ble sydd sammen. De satt på skrå bak meg, og jeg klarte knapt vri hodet for å kikke på dem... Jeg fikk veldig lavt blodtrykk etter fødslen, så jeg var veldig slapp og litt fjern. Jeg måtte ha med meg barnepleieren inn i dusjen fordi jeg holdt på å svime av, og det syntes jeg var litt flaut husker jeg... Følte meg som en syk pasient og ikke som en nybakt mor. Etter dusjen ble lillegutten lagt til brystet, og han koblet seg på med en gang, og jeg ble helt sjokkert over hvilken kraft det var i det lille vesenet!!
Barsel var et slit, det var 100 grader minst på rommet, og lillegutten skrek hele tiden. Jeg hadde han i senga mi hele tiden, men melka hadde ikke kommet enda -så stakkar gutten var jo sulten.. Jeg klarte heller ikke stå oppreist før etter et par dager. Svimmel, kvalm, sinnsyk hodepine + hadde så vondt i ribbeina etter pressingen
Jeg telte timer til vi skulle få dra hjem, og jeg gledet meg noe vannvittig. Var på nippet til å bryte sammen da jeg fik beskjed om at vi burde være der en natt til pga ammingen.. Jeg klarte heldigvis å mase meg til å få dra hjem! Samtalen med jordmor før jeg dro var bare svada, jeg bare sa at alt var i skjønnenste orden, bare for å få dra hjem fortest mulig.

Og det var så ubeskrivelig deilig å endelig få komme hjem!!!!!! Jeg slappet endelig av, og melken kom også -og jeg kunne endelig kose meg med det nye lille vidunderet . Morskjærligheten kom ikke for fullt før etter en 4-5 mnd, men så er den til gjengjeld overveldenede stor nå! Og jeg kan ikke vente på å få flere, selv om jeg ikke helt klarer å se hvordan det skal være mulig å bli like glad i en til..
__________________
Mamma'n til

Lillegutt jan -04
Lillebror apr -06
Mini okt -10

Sist endret av Belladonna; 25-08-2005 kl 00:07
Svar med sitat
  #24  
Gammel 24-08-2005, 14:56
Ellen Ellen er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Feb 2005
Meldinger: 339
Thanks: 53
Thanked 48 Times in 29 Posts
Ellen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud of
Standard

Da Fredrik kom til oss

Søndag 5 mars, enda 4 dager til termin, og ingen tegn til fødsel. Svigerforeldrene mine og mannen min vasket ut av leiligheten vår, vi hadde flyttet 14 dager før. Jeg benyttet anledningen til å rydde litt in i skuffer og skap. Pakket bagen jeg skulle ha med på sykehuset. Ringte ”vasketeamet”, og sa at jeg lagde middag og bakte boller. Snakket om at neste dag var den eneste dagen det ikke passet at jeg fødte. Jobbet som frivillig under Holmenkollen skifestival, og mange aktive skulle ankomme 6.mars.
Vi la oss rundt midnatt, men jeg fant ikke roen. Ca 01.00 måtte jeg på do, og da gikk slimproppen. Prøvde å legge meg igjen, men fant ikke roen. Gikk på badet og satte meg i dusjen. Ca 2.30 merket mannen min at jeg ikke lå i sengen. Han kom og fant meg på badet. Jeg syntes jeg hadde rier hele tiden. Mannen tok tiden i mellom, og det var litt ujevnt mellom riene 7 minutter noen ganger og 2 minutter andre ganger. Vi ringte sykehuset rundt 3.30 og fikk beskjed om at siden riene ikke var regelmessige var det ikke noe poeng å komme inn. Hun jeg snakket med i telefonen sa at siden jeg kunne snakke var jeg nok ikke kommet så langt. Jeg var redd for å bli sendt hjem, så vi holdt oss hjemme en stund til. Riene var vonde syntes jeg, og jeg gruet meg til mer smerte.

Litt over kl 6 sa jeg at nå måtte vi dra til sykehuset, jeg orket ikke tanken på å bli sittende i rushen til sykehuset. (Vi skulle gjennom Oslo helt til Bærum sykehus). Vi ankom sykehuset rundt kvart over 7. Jeg satt ved inngangen og ventet på mannen min mens han parkerte bilen. På vei til fødeavdelingen måtte jeg ha flerer pauser.
Vel oppe på fødeavdelingen bar det inn på et undersøkelsesrom. Jeg hadde så vondt at jeg nesten ikke klarte å ligge stille. Det ble konstatert 2 cm åpning ca 7:30, og god rieaktivitet. Riene kom liksom to av gangen, jeg fikk liksom ikke hentet meg inn igjen. Det var vaktskifte, men jeg ble lovet at jeg skulle få komme i badekar om en liten stund. Fikk noen varme risposer, og det syntes jeg hjalp. Kvart over 8 kom den nye jordmoren inn, jeg var da klar til å komme meg inn på en fødestue og opp i badekaret. JM skulle bare sjekke åpning først, siden jeg hadde så fryktelig vondt. Da hadde jeg 8-9 cm åpning!! Det ble ikke noe badekar på meg, gjett om jeg var skuffet. Vel inne på fødestuen la jeg meg til rette på sengen og fikk tilgang på lystgass. Det hjelp masse, men jeg var fryktelig sliten. Jeg sendte mannen ut for å ringe assistenten min i Holmenkollen og si at jeg ikke kom den dagen Kl 9 ble det konstatert full åpning, og jeg kunne begynne å presse. Jeg presset og presset, men følte at ikke noe skjedde. Etterhvert tok de fra meg lystgassen, men rieaktiviteten begynte å avta. JM klargjorde drypp for å holde rieaktiviteten i gang, men da samlet jeg de siste krefter og sa at nå skal h*n ut! Mobiliserte alle krefter, i tillegg la barnepleieren seg på magen min for å hjelpe til. Kl 10:15 ble Fredrik født, og med ham kom en foss med vann. JM sa ”Å var ikke vannet gått”. Jeg var så glad så glad, og kjempesliten. Jeg måtte heldigvis ikke sy mye. Fredrik hadde svelget forstervann, og var ganske slapp, men han sugde ganske greit på brystet. Han sovnet relativt raskt, sliten av opplevelsen og inntrykkene han også. Jeg hadde tenkt meg en dusj, men da besvimte jeg rett og slett. Det var jammen bra at barnepleieren var sammen med meg og tok meg i fallet.
Vi ble trillet opp på barsel, det var heldig vis ikke så fullt der. Fredrik hadde gulsott og måtte ligge i lyskasse i flere dager. Vi fikk ikke reise hjem før jeg grein meg til det søndag 12 mars, 6 dager etter fødselen.
Fredrik var 52 cm og veide 3760g.
__________________
"Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne. "
Arnulf Øverland


F 2000
V 2003
Svar med sitat
  #25  
Gammel 24-08-2005, 14:57
Ellen Ellen er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Feb 2005
Meldinger: 339
Thanks: 53
Thanked 48 Times in 29 Posts
Ellen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud ofEllen has much to be proud of
Standard

Da Vibeke kom til oss

Termindato 5 april kom og gikk. Jeg var enorm og LEI. Svogeren min sa at ”hun kommer 8 april, det er en fin dag”.

8 april kom, og det var ikke noe som skulle tilsi at det var fødsel på gang. Mannen dro på jobben og jeg slappet av hjemme. Kl 11 kjente jeg murringer i korsryggen. Jeg ringte mannen på jobben og sa i fra. Han lurte på om han måtte komme hjem med en gang, eller om han kunne gå på to møter, ett kl 12 og ett kl 14. Jeg sa at det kl 12 sikkert var greit, men han kunne jo ringe før det møtet kl 14 for å høre hvordan det sto til.

Etter det ringte jeg svigermor for å sjekke om hun kunne hente Fredrik i barnehagen dersom noe skulle skje. Hun kom innom for å hente klær til ham, og vi spiste lunsj sammen. Jeg hadde egentlig time hos JM kl 15.00, men ringte helsestasjonen og sa at jeg trodde ikke jeg kom til den timen. Ringte så Riksen for å si i fra at jeg nok kom i løpet av kvelden. Svigermor værende en stund. Mannen ringte kl 14:45 og sa at han var på vei hjem, han hadde bare måttet innom det møtet kl 14.00. På dette tidspunktet hadde jeg ganske vondt, og syntes nok det var på tide at han kom seg hjemover. Etter at mannen hadde ringt dro svigermor for å hente Fredrik i barnehagen. Jeg gikk i dusjen, og barberte leggene av alle ting... Mannen kom ca 15:45, og da var jeg egentlig klar til å dra til Riksen. Riene kom like uregelmessig som forrige gang, men jeg kjente igjen følelsen. Vi satte oss i bilen, jeg var igjen redd for kø på ringveien. Heldigvis var trafikken ikke så aller verst, og vi var på Riksen ca kl 17.00. Jeg gikk til fødeavdelingen mens mannen parkerte bilen. Da jeg kom opp ble jeg tatt rett inn på et undersøkelsesrom. Det var en jordmorstudent som undersøkte meg og jeg hadde 4 cm åpning. Jeg sa at åpningsfasen hadde vært rimelig raskt ved forrige fødsel, så vi forflyttet oss til en fødestue.
Jeg ”koblet” meg på lystgassen, og det hjalp flott denne gangen også. Jeg lå i sengen og greide faktisk å slappe av mellom riene. Vi ble så stort sett overlatt til oss selv, og det var deilig. Kl 18:30 sa jeg at jeg følte for å presse, og mannen fikk fatt i JM og studenten. Jeg hadde full åpning, og JM tok vannet. Vannspruten sto. På to press var Vibeke født, kl 18:45, hun var helt nydelig. Mannen ville ikke klippe navlestrengen denne gangen. Han holdt Vibeke mens jeg ble sydd (2 sting).
Vibeke var 52 cm og 4450g!
Vi ble trillet opp på barsel, og jeg fikk et dobbeltrom alene. Det var deilig å slappe av og samle krefter. Jeg hadde dobbeltrommet alene helt til vi dro hjem, deilig.
__________________
"Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne. "
Arnulf Øverland


F 2000
V 2003
Svar med sitat
  #26  
Gammel 24-08-2005, 15:26
fjummsi sin avatar
fjummsi fjummsi er offline
Administrator
 
Medlem siden: Feb 2005
Sted: Gjøvik
Meldinger: 15,133
Thanks: 248
Thanked 605 Times in 331 Posts
fjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond repute
Standard

Som førstegangsfødende var jeg forberedt på å gå over termin, og jeg var i alle fall veldig motivert til å gå til over nyttår. Hadde UL-termin 2. januar og menstermin 3. januar. Nyttårsaften klokka tolv sto jeg og hoppet og ropte: Nå kan du komme, nå kan du komme! Auuu-bekkenløsning og hopping er en dårlig kombinasjon...

Søndag 2. januar brukte vi til å rydde på hobbyrommet vårt. Det er fullt av verktøy og oppussingsutstyr, og siden vi endelig var ferdige med flere års oppussing var vi klare til å få rydda litt der. Men formen min var ikke på topp, jeg følte meg for første gang i svangerskapet tung og sliten og trett. Og magen gjorde litt opprør, jeg ble uvel og sliten. Og det strammet så rart... Så jeg satte meg ned når det var som værst, og fortsatte etterpå. Klokka 19 var det denne ubehagelige følelsen dukket opp første gang. Mannen lurte på om det var rier, men nei, det kunne det ikke være. Det var jo ikke noe særlig vondt! Og alle hadde sagt at jeg ville helt klart kjenne når det var rier, for det gjorde vondt! Vel - kynnere var værre enn dette...

Vi la oss etterhvert - det var jo arbeidsdag for mannen min dagen etter. I ellevetida sier han: "vet du at det er tolv minutter mellom de gangene du akker deg?" Hmmm - javel var det regelmessig, men det kunne ikke være fødsel! Nei, vi får sove litt på det! Jeg småsov hele natten, for ubehagelig var det i alle fall. Våkna klokka 07 blank av AAAAUUUU, DET - det var en ri. Helt klart! NÅ er det i gang. Snur meg i senga for å si det til mannen, men den setningen ble omdøpt til: "Du Pål...Der........oooooops.....gikk vannet!" Føden ble kontaktet og vi skulle kommen, men om vi kunne vente til etter vaktskiftet klokka 08? Mannen ble himmelfallen: Vente EN HEL TIME???? Han løp rundt seg selv og pakket siste rest av bagen mens jeg lå og rolig geleidet ham rundt. Hodet var nemlig ikke helt festet, og selv om jordmor på siste kontroll sa at det var langt nok nede til å stå opp hvis vannet gikk ble jeg liggede så lenge som mulig. Vi ringte (eller mannen tok den oppgaven) til mamma og pappa, svigers og broder'n for å fortelle at vi reiste på sykehuset og at nå skjedde det noe (Her må jeg ta en pause, for tårene triller....).

Fremdeles regelmessige rier med 7-10 minutter imellom da vi kom til sykehuset. Traff en kollega i gangen når vi var på vei inn i heisen, og hun ble helt i ekstase! Er det virkelig i gang? Du ser så rolig ut!!!! Jeg var skjelven av spenning, men så nok rolig ut. Og grudde meg ikke, det var bare spennende! CTG og undersøkelse ved ankomst: Regelmessige rier, fin fosterlyd, 2 cm åpning (nedtur) og hodet langt oppe: Du skal ligge!!! Jaja, jeg har da gått hit, men greit det!

Lå en stund, men ble etterhvert utålmodig. Legen kom med ultralydapparatet og fant ut at jeg kunne stå opp. Da var klokka ca. 11. Riene tiltok i intensitet, men ikke i hyppighet. Jeg ruslet oppe litt, ringte mamma som var helt fra seg av bekymring (hun hadde det seriøst MYE værre enn meg! Egne forferdelige fødsler plutselig friskt i minne) uten å ville la meg skjønne det. Vi bsetemte oss for å holde henne oppdatert hele veien så sant vi kunne!

Klokka 15 var riene VONDE! Men fremdeles 6-7 minutter mellom. Badekar var uaktuelt pga. tidlig vannavgang, akupunktur hadde de ingen på vakt som kunne, petidin var uaktuelt (og de hadde dessuten sluttet med det...) Undersøkelse: 3 cm!!! Altså en cm på 7 timer! Herlighet, hvordan skulle jeg orke det? Vi avtalte at jeg skulle diskutere smertelindring med neste jordmor, og da hun kom klokka 15:30 var vi alle enige om at epidural var det aller beste, skulle jeg orke å stå løpet ut... Lystgass i ventetiden var bare en vist - like vondt, men litt moro, da!

Så kom den blåkledte anestesilegen! Min reddende engel! Jeg visste han var erfaren og superdyktig (fordelen med å jobbe på huset), så jeg tillot meg å slappe av litt. Men jeg supte lystgass som bare rakkern da han skulle stikke, for jeg hadde hørt hvor vondt det var. Men jeg kjente bare et lett press. Ventet på den fabelaktige virkningen jeg trodde skulle komme, men hvor var den? Det var da like forbaska vondt! Eller nei, jeg fikk slappe av litt mellom riene, og det gjorde susen! Riene føltes heller ikke fryktelig mye værre etterhvert, selv om de gjorde mye større utslag på CTG. Så den hjalp, men jeg hadde veldig god kontakt med fødselen likevel.

Legen som hadde bakvakt kom og hilste på, bare så jeg skulle vite at det var han som var der (kjenner ham også). Godt å vite at jeg var i gode hender! Drypp fikk jeg også, og det var bra, for selv med full fres på dryppet ble det liksom aldri helt fart i de riene. De var kraftige, men veldig sjeldne. 5 minutter var liksom det minste!

Vet ikke helt når det skjedde, men fikk etterhvert litt trykketrang. Bare litt, og jeg visste at jeg ikke hadde full åpning, så jeg tok det med ro. Jordmor sa like etterpå at jeg kanskje snart ville kjenne litt trykketrang, og jeg fortalte at jeg hadde kjent det på de par-tre siste riene. Ny undersøkelse: Bare en liten kant igjen! Legen kom og skulle holde tilbake kanten (tror det var for at legen skulle få erfaring med det siden jordmoe var super-erfaren). Men da var det slutt på riene, gitt! Neida, ikke slutt, men de drøyde og drøyde! Og der satt jeg med hånda til legen oppi ****. Vi så begge det komiske i situasjonen og flira godt! Så endelig! Skikkelig trykketrang, svosj tilside med kanten og vi er i gang! Skifte stilling, trykke litt og AAAAUUUU, fy flate som det svei! "Nå kommer hun på neste ri, og da skal du presse VELDIG forsiktig! Dette skal vi gjøre så skånsomt for undelivet ditt som mulig, så jeg holder litt igjen her!" sier jordmor. AAAAUUUU, kan jeg bare få vente til neste ri??? Jada, men hun MÅ ut den veien, så det er bare å la det stå til. OK, men bare en liten pause... Som sagt så gjort, men så samlet jeg meg og presset FORSIKTIG. Der kom hodet, og jeg regnet med at jeg måtte til med et press til, men SVOSJ, så var hun ute! Opp på magen (kom bare såvidt litt opp pga. kort navlesnor) og klippet løs fra mamma av den stolte pappa. Så videre opp på brystet, og jeg fikk ta på datteren min for første gang! Så fullkommen og nydelig! Og så UTROLIG lik broder'n!

Jeg snuste og klappet og gråt av lykke! Presset ut morkaka uten rier da den løsnet, var så klar for å bli ferdig! Og jordmor sydde og sydde. Brukte en hel evighet synes jeg, men det var visst bare litt revning?

Så fikk vi være alene! Vi tre som en liten familie for første gang! Vi fikk ringt mamma så hun også kunne slappe av, hun var fra seg av glede for at det hadde gått bra med meg (vi har begge funnet ut i ettertid at hennes fødsl var såpass dramatisk at det er bra vi begge er i live...). Mer snusing, og pappa får holde mens mamma får snudd seg på sida. SÅ er det tid for pupp. hun snuser og søker og får tilslutt tak! Uten innblanding fra utenforstående, de visste ikke engang at vi prøvde! Deilig å ha klart det selv...

Vi fikk familierom i to netter, så reiste vi hjem! Lykkelige og slitne, og jeg fikk endelig sove litt igjen, det klarte jeg ikke på sykehuset!
__________________

Mamma til Martine (jan-05), Petter (apr-07) og Ludvik (sept-10)
Svar med sitat
  #27  
Gammel 24-08-2005, 15:26
fjummsi sin avatar
fjummsi fjummsi er offline
Administrator
 
Medlem siden: Feb 2005
Sted: Gjøvik
Meldinger: 15,133
Thanks: 248
Thanked 605 Times in 331 Posts
fjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond repute
Standard

Ojjj, det ble langt!!!
__________________

Mamma til Martine (jan-05), Petter (apr-07) og Ludvik (sept-10)
Svar med sitat
  #28  
Gammel 25-08-2005, 11:28
løvemamma sin avatar
løvemamma løvemamma er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Jun 2005
Meldinger: 1,200
Thanks: 0
Thanked 4 Times in 3 Posts
løvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond reputeløvemamma has a reputation beyond repute
Standard

Så sterke og vakre beskrivelser

Skal prøve å få tid til å skrive selv snart.
__________________
Hilsen løvemamma'n

Store Løve 08.08.03
Lille Løve 16.04.07
Svar med sitat
  #29  
Gammel 26-08-2005, 22:46
Kullur Kullur er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Aug 2005
Meldinger: 171
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
Kullur will become famous soon enough
Standard

förste gangen var absolutt ikke noen positiv opplevels, med en jordmor som var helt elendig. både hun som var min faste jordmor og hun som var med under födselen (hun som var min faste jordmor har fått sparken nå, pga for dårlig arbeid).

torsdag 5 dager over termin hadde sambo og jeg sex kl. 06.00 på morgene för han dro på jobb. kl 09.00, gikk slimproppen og så begynte jeg med uregelmessige rier. da sambo kom hjem fra jobb kl 17.00 begynte riene og komme med 10 min mellomrom, og kl 21.00 dro vi ned til föden for da kom riene med 5 min mellom rom. da vi kom ned kl 21.30 hadde jeg 4 cm åpning.
da pressriene endelig satt i gang ville ikke storesöster komme ut, så de ringte til legen og han bestemte at vi skulle pröve med sugeklokke. så vi prövde med det, og det gjorde noe så forferdelig vondt. men storesöster vill fortsatt ikke komme ut. så på det tredje forsöket så glapp sugeklokka og det sprutet litt blod i ansiktet på legen. og han sa med en gang at det blir akutt keisersnitt.
gjett om jeg ble livredd for lille jenta mi. og hun lå inni magen og var kjempe stressa. hun hadde hatt en puls på over 200 i over en time.

men så kom vi oss endelig ned på opperasjonssalen, jeg gråt og hadde vondt. og fikk streng beskjed av anestesi-legen at jeg måtte roe meg ned (en skikkelig grinebiter). så fikk jeg fullnarkose.
mens jeg ble kjört på oppvåkninga, så våknet jeg litt og skjönte ikke bäret av hvorfor jeg var der. og plutselig kom jeg på at sambo skulle väre her ett sted, så jeg spurte etter han. men hun somkjörte meg viste ikke. og så kom jeg plutselig på at jeg hadde födt barn, så jeg spurte hvordan det hadde gått. men jeg fikk bare ett surt svar tilbake om at det kunne ikke hun vite, og nå har du spurt om det samme fem ganger.
og så sovnet jeg igjen. og da jeg våknet på oppvåkningen var det heller ingen der som viste noe. jeg viste absolutt ingenting om den lille babyn, om det var gutt eller jente, om babyn var frisk, eller om den hadde overlevd.

men til slutt, over to timer senere fikk den nybakte pappan og lille jenta vår komme inn til oss.
Svar med sitat
  #30  
Gammel 26-08-2005, 22:58
Nordlys sin avatar
Nordlys Nordlys er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Feb 2005
Meldinger: 4,774
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
Nordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond reputeNordlys has a reputation beyond repute
Standard

Limer bare inn noe jeg har skrevet før. Det er liksom skrevet til snuppa, men gidder ikke endre det noe nå.



Da du kom til..

Det var sommer. Jeg var forberedt på å føde før termin, siden "alle" sa at jeg garantert kom til å gjøre det. Vel, sånn ble det ikke; på termindatoen gikk vi en lang tur i bymarka. Det føltes som om jeg var inne i en boble; gikk bare og ventet..

Det hele startet med at jeg og pappaen din satt hos en venn av oss og spilte et eller annet brettspill, tror det var Risk. Dette var en uke over termindato, men jeg var i fin form. Vi lo masse, og under et skikkelig latteranfall kjente jeg liksom et liten lyd..som om noe løsnet litt. Jeg smilte for meg selv, og tenkte at nå var det muligens noe på gang. Sent på kvelden dro vi hjem, og jeg hadde en liten slimblandet blødning. Fortalte pappaen din at nå var det muligens noe på gang. Vi så litt på tv; tror det var Lonely planet..et eller annet reiseprogram i hvert fall. Det var varmt, slik det hadde vært hele sommeren. Begynte å få litt sterkere kynnere som kom ganske regelmessig, men de var ikke vonde så jeg gikk å la meg. Ble bare liggende å tenke og kjenne etter, så det ble ikke mye søvn den natta. Var jo så spent..endelig skulle jeg få se deg!

Våknet i tretida av at kynnerne var vondere og regelmessige med bare noen minutters mellomrom, men fortsatt ikke veldig vonde. Tok en telefon til fødeavdelinga, og de sa jeg bare kunne komme inn en tur for en sjekk.

Dro inn en tur, og de satte på CTG. Jeg ble veldig forvirret, for målingene viste at jeg ikke hadde rier i det hele tatt, noe jeg jo kjente at jeg hadde. Dustejordmor sa at; "Nei, her er det helt stille, så dere kan bare dra hjem og legge dere" -Jeg ble litt hissig og sa "kjenn her på magen min - er ikke dette rier?". Oisann, hun hadde visst ikke satt det på helt riktig. Riene ble registrert, men jeg hadde fortsatt bare 2-3 cm åpning, og valgte å dra hjem. Var hjemme hele neste dag, og det gikk egentlig ikke framover i det hele tatt. Hadde masse maserier, som kom jevnt og trutt men de ble ikke sterkere. Fikk ikke i meg noe mat, og følte meg ganske uvel. Husker at jeg insisterte på å gå en liten tur med hunden, og jeg så nok temmelig tåpelig ut der jeg vagget av gårde med rier og alt. Var så ”innovervendt” at jeg registerte uansett ikke om noen så rart på meg. Tenkte bare på deg, og på at nå var tida snart inne.

På kvelden begynte det å skje ting, og i 20 tida dro vi på sykehuset igjen. Nå var det så vondt at jeg nesten ikke greide å sitte i bilen. Husker at jeg hadde en spesiell måte jeg vred meg på for hver rie.
Bare det lille stykket fra bilen og inn måtte jeg ta flere pauser. Vel inne ble jeg sittende over en halvtime på venterommet (jeg hadde ikke sett det for meg slik i det hele tatt, trodde liksom at når riene var der og en hadde vondt så fikk en komme rett inn, men neida - det var stor pågang og mange fødende. Det satt til og med ei og ventet sammen med meg med fostervann sildrende nedover beina). Kom endelig inn, og snakket med jordmor - hun ville sette akupunktur for å få fortgang i ting for riene jobbet fortsatt ikke nok. Eventuelt skulle hun sette nåler slik at jeg fikk hvilke. Plutselig måtte hun løpe, men sa hun skulle komme tilbake om litt. Vi ventet bortimot tre kvarter før vi fikk fatt i en annen jordmor. Hun beklaget så mye at vi bare ble "glemt" bort, og vi fikk gå inn i dusjen. Der sto jeg lenge, vannet lindret så deilig.. Også der ble vi "glemt", og etter å ha vært der en time måtte pappaen på leting etter ny jordmor. (det begynte å virke litt som en komedie, og når jeg ser det på trykk ser det i hvert fall tragikomisk ut)

Nå var riene veldig kraftige og jeg hang lent over en benk med bare et håndkle rundt meg. Mellom riene fikk jeg forklart denne tredje jordmora hvordan vi hadde hatt det så langt; hun ble opprørt over hvordan vi hadde blitt møtt, ordnet fødestue til oss, og nå begynte det å skje ting. Da hun skulle sjekke åpning, gikk vannet og nå ble riene virkelig kraftige. jeg var helt utslitt etter to døgn uten søvn, og jeg følte meg i det hele tatt ganske utrygg etter måten vi hadde blitt møtt på. Jeg følte at jeg taklet smertene dårlig, og den ene rien avløste den andre uten noe tid til hvile mellom. Jeg prøvde lystgass, men ble bare kvalm og følte meg som om jeg hadde drukket litt for mye. Fikk det ikke til i det hele tatt. Gikk rundt i rommet og prøvde å finne en behagelig stilling, men jeg lå mer på gulvet enn jeg sto. Jordmor hentet en hvetepute, som skulle virke lindrende på korsryggen, men smertene var for intense. Det hjalp ikke. Den neste tida gikk liksom av seg selv. Jeg hadde ingen fornemmelse av om det hadde gått timer eller minutter. Jeg ble til slutt enig med jordmor om at jeg ville ha epidural, selv om jeg på forhånd hadde ønsket en så naturlig fødsel som mulig. Anestesilegen kom, og epiduralen ble satt. Nå avtok smertene noe veldig, og selv om jeg kjente riene, var de ikke vonde. Jeg fikk hvile ut litt. Da jordmor skulle kjenne hvor stor åpningen var, var den nesten oppe i 10 cm. Tida var snart inne for å møte deg, lille venn.. Hadde ikke så veldig trykketrang, sikkert grunnet epiduralen. Men etter tre kvarter pressing var du ute, og lå på magen min.
Du var så nydelig med sort hår og store hender.. Husker at jeg la spesielt merke til det; at hendene dine var så store og gode. Lydene du lagde da du fant fram til brystet, de var så spesielle og fine.

Tenk; endelig var du her hos oss…Kl.07.53, 23.07.02
__________________
Nordlys



Store E -02 og Lille E juni -08
Svar med sitat
Svar

Bokmerker

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på innlegg / tråder
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 21:47.


HOVEDSIDER




Powered by vBulletin® Version 3.8.7
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.

Norsk Bokmål oversettelse av: Espen
Copyright Tilknytningsomsorg.no - Utviklet av Vidi AS http://vidi.no