16 måneder - veeeldig mammadalt

[Flores]

Hei!
Snuppa mi er 16 måneder og er veldig mammadalt.
Har vært det siden hun var ca 1 år.
Jeg jobber 3 dager i uka, siden hun var ca 14 mnd, og det har ikke akkurat gjort det bedre.
Hun kan hylgrine og holde seg fast i meg når pappaen kommer og sier at de skal skifte bleie.
Ofte har jeg gjort det meste med henne siden hun er så mammadalt. Har tenkt at det er et utviklingsbehov hun har nå og som hun vil vokse av seg. Når jeg er på jobb og hun er hjemme med pappaen går det kjempefint.
Jeg har ikke noe i mot at hun er så mammadalt. Har masse å gå på fortsatt.
Men tenkte bare være bevisst på å ikke forsterke det for snuppa sin del altså..
Prøvde se hva W.Sears mener om det, men fant bare om 7 mnd gammel baby med separasjonsangst. Men forslaget var bl.a. at mamaen viser babyen at pappa er en alright fyr ved å kose mye med pappaen, og at en har mye familietid sammen. Tenkte at det er jo relevant for oss også.
Innspill??

[fjummsi]

Det hørtes ut som et lurt triks med pappaen. Å kose, altså Uansett resultat i forhold til det dere jobber med akkurat nå, så tenker jeg at barn har veldig godt av å se at foreldrene er glad i hverandre.

Men til det med å være mammadalt. Mange unger er sånn. Ludvik kunne hyle i flere timer, så klart ikke hele tiden, men mye, når jeg var borte og pappaen skulle ha ham. Da jeg var på jentetur til Oslo med Martine en dag i vinterferien hadde han det skikkelig kjipt hele tiden. Rett og slett. Og han var super-klengete i mange, mange dager etterpå. Nå har han blitt større, og forstår lettere at jeg kommer igjen selv om jeg er borte, og så avtaler vi noe vi kal gjøre når jeg kommer igjen. For eksempel spise kveldsmat sammen. Eller at jeg skal krype opp i senga med ham og holde rundt ham når han sover, og så sove resten av natta sammen med ham. Gi ham en stoooor kos. Eller andre ting, som jeg for så vidt gjør hver dag likevel Men han måtte bli over to og et halvt for å klare å ikke være så lei seg når jeg skal bort. Martine brukte mye lenger tid enn det også

Jeg tenker at dette er en av de tingene som går over, og man kan aller best løse det ved å anerkjenne følelsene deres og kompensere når man treffes igjen. Kanskje det kan være godt å få sitte på ryggen i bæretøy mens du lager middag eller gjør andre ting du trenger å gjøre når du kommer hjem? Eller bare ha en lang og koselig lese- og kosestund på fanget? Og så hjelper det i alle fall på min tålmodighet om jeg setter litt ord på hva det er overfor barnet, det bekrefter jo også samtidig hvordan de har det. "Jeg ser at du vil være tett sammen med meg hele tiden. Jeg tror du har savnet meg veldig! Jeg har savnet deg også, og det er så godt å se deg igjen! Selv om jeg har savnet deg, så har jeg hatt det veldig fint på jobben i dag. Jeg liker å jobbe, men jeg liker aller best å være sammen med deg." For eksempel. Jeg tenker at selv om de kanskje ikke forstår alt vi sier, så er det en fin trening for oss å forsøke å se hva de sliter med, og hjelpe dem med å sette ord på det. Og de skjønner nok essensen av det, i alle fall de kjærlige ordene og omtanken som ligger i en slik handling

Det var litt hva jeg tenker.

[Hildeborg]

Opprinnelig postet av fjummsi

Jeg tenker at dette er en av de tingene som går over, og man kan aller best løse det ved å anerkjenne følelsene deres og kompensere når man treffes igjen. Kanskje det kan være godt å få sitte på ryggen i bæretøy mens du lager middag eller gjør andre ting du trenger å gjøre når du kommer hjem? Eller bare ha en lang og koselig lese- og kosestund på fanget? Og så hjelper det i alle fall på min tålmodighet om jeg setter litt ord på hva det er overfor barnet, det bekrefter jo også samtidig hvordan de har det. "Jeg ser at du vil være tett sammen med meg hele tiden. Jeg tror du har savnet meg veldig! Jeg har savnet deg også, og det er så godt å se deg igjen! Selv om jeg har savnet deg, så har jeg hatt det veldig fint på jobben i dag. Jeg liker å jobbe, men jeg liker aller best å være sammen med deg." For eksempel. Jeg tenker at selv om de kanskje ikke forstår alt vi sier, så er det en fin trening for oss å forsøke å se hva de sliter med, og hjelpe dem med å sette ord på det. Og de skjønner nok essensen av det, i alle fall de kjærlige ordene og omtanken som ligger i en slik handling

Dette synes jeg var veldig fint formulert av fjummsi. Ungene mine har ikke vært så veldig mammadaltete egentlig, men de har jo hatt noen perioder (særlig yngstemann) både med mammadalting og pappadalting. Og jeg tror man bare så langt man klarer må anerkjenne de følelsene. Være tålmodig. Men også prøve å lirke og lempe litt så man ikke blir Den Eneste Ene i alle sammenhenger. Gjøre ting sammen er jo en veldig fin ting, om man har anledning til det!

En annen ting: blir pappaen i huset deres lei seg for dette, eller går det greit? Må tenke på det også... husker jeg syntes ikke det var så morsomt når lillebror i en periode bare ville kose med pappaen Selv om det var enda verre nesten, når lillebror bare ville være sammen med meg... jeg fikk jo nesten ikke puste. Slitsomt. Men man overlever.

[Sally]

Det er helt sunt og naturlig og fint at en på 16 måneder er mammadalt. Det er litt typisk oss voksne å tenke at dette skal vi fikse slik vi synes er rett - men akkurat den alderen er ikke riktig tidspunkt å forvente at alle skal være likestilte i barnets øyne. Barnet skal absolutt ikke forventes å ta hensyn til mamma og pappa, eller barnahageansatte eller besteforeldre eller noen andre voksne sine følelser. Barnet må få oppsøke den som det selv opplever som sin trygghet.

Det er bare en periode, og ved å ta så mye hensyn til barnet som det krever i denne perioden er viktig. Da kan man se relasjonen mellom sin primærtilknytning bli reflektert i senere relasjoner. Får barnet følge sin naturlige utvikling her, og mor er sensitiv og trygg, slik at barnet danner denne solide tilknytningen, så vil barnet utvide denne relasjonskompetansen til senere relasjoner med andre voksne og barn.

Dette er ingenting som er feil og skal fikses.

[Alexandra]

Mine har også vært skikkelig mammadalter - og det gikk over helt av seg selv. Rundt to år sånn sirkus.

[Flores]

Så fine svar! Tusen takk!
Ble litt rørt jeg - det rant noen tårer.
Det er så sterkt og vakkert og fint å få være mamma!
Klemmer til dere :-)

[Godemine]

Har ein ordentleg mammadalt eg og, og ho er 2 år og 3 mnd, og eg tar det med knusende ro. Eg veit at ho er sånn no fordi eg har vore mykje på jobb og kurs og slikt, og eg veit det går over og lar ho få være mammadalt så lenge og mykje ho vil -også lukker eg øyrene godt for alle som forteller meg at ho er alt for mammadalt og har mange gode råd og formeininger om korleis eg skal få ho til å kutte ut det

Det går over, og plutseleg er det gjerne pappaen som blir den store helten og mor får ikkje lov til å gjere nokon ting lenger