Tilknytningsomsorg

Gå tilbake   Tilknytningsomsorg > Om Søvn > Samsoving

Svar
 
Trådverktøy Visningsmoduser
  #1  
Gammel 05-12-2011, 11:43
mammatil2 mammatil2 er offline
Junior Member
 
Medlem siden: Dec 2011
Meldinger: 5
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
mammatil2 is on a distinguished road
Smile Spørsmål angående samsoving.

Jeg er ny på forumet og jeg har skjønt at mange av dere damer her inne er drevne på temaet samsoving. Jeg har en jente som er 8 mnd og en som er 3,5 år. Eldste likte aldri å sove sammen med oss og det var forsåvidt greit for meg den gangen. Lillesøster er veldig forskjellig og hun sover helst tett inntil mamma Jeg har blitt vant til å ha henne inntil meg så jeg sover helt ok med henne i sengen min (men jeg sover helt klart best alene). Det er noen ting jeg sliter med og jeg tenkte jeg skulle spørre dere om råd.

Hun legges alltid i sin seng på sitt rom og noen ganger sover hun der hele natten (med eller uten nattamming). Nå har hun fått et par tenner og i tillegg er hun fryktelig forkjølet så i det siste har hun våknet en gang mellom kl 22 og 03 og da roer hun seg ikke på laaaaang tid så jeg tar henne heller inn til meg enn å løpe frem og tilbake mellom rommene i timesvis.

Problem 1: Hun er fryktelig urolig i 1-2 timer i løpet av natten (ofte etter amming). Jeg er usikker på om hun er våken eller sover lett men hun fyker rundt i senga, snur seg, står å "hopper" i krabbestilling, stanger i veggen (ved uhell), og hun er helt gal etter å rive meg i fjeset/munnen/håret osv. Hvis jeg prøver å legge meg slik at hun ikke får tak i meg blir hun lei seg så jeg må ligge helt inntil. Jeg har ikke sjans til å sove mens hun driver på med dette og det føles ut som en evighet før hun endelig sovner tungt. Er dette noe som antagelig vil gå seg til eller kan jeg regne med at hun driver med denne turninga og kloringa så lenge hun er i min seng? Noen tips til hvordan jeg kan løse problemet?

Problem 2: Samboeren min sover på gjesterommet og det har han gjort siden minste var 2 mnd gammel. Grunnen er at jenta blir enda mer urolig hvis vi er to voksne i senga og da bruker hun enda lenger tid på å sovne tungt. Vi har det helt fint i forholdet ellers men samlivet blir svært lidende når vi ikke deler seng Jeg ser ikke for meg at hun vil være i min seng til hun er flere år gammel så det er helt klart for en periode, men jeg greier likevel ikke å kvitte meg med følelsen av at det er "feil" at vi ikke deler seng..

Problem 3: Jeg begynner på jobb igjen 16. januar og da hadde det vært veldig fint hvis hun sov i sin seng igjen (selv om det er veldig koselig å ha henne hos meg..). Hvordan kan vi gå frem for å få henne til å føle seg trygg i sin egen seng hele natten? Jeg har hatt konstant søvnmangel nå siden hun ble født så jeg har rett og slett ikke hatt overskudd nok til å sitte inne hos henne i timesvis om natten. Det er et lite rom så det er ikke plass til en seng der inne men en madrass kunne vi fått plass til. Kan det være en ide å prøve å ligge inne hos henne når hun våkner om natten?



Jeg tar emot alle tips jeg kan få med åpne armer
Svar med sitat
  #2  
Gammel 05-12-2011, 13:44
petunia sin avatar
petunia petunia er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Aug 2010
Meldinger: 2,559
Thanks: 528
Thanked 523 Times in 294 Posts
petunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud of
Standard

1: Tenker at alt går seg til jeg

2: Hos oss har vi i 1,5 år sovet med ett barn hver. Vi savner hverandre, men vet at dette er en periode. Når minsten sover mer stabilt gjennom natta vil vi sove sammen igjen, men mannen har så dårlig sovehjerte at det går ikke nå. For oss er dette riktig. Riktig, men litt kjipt da Men som sagt; det er en fase, og jeg vet om mange som har hatt det slik. Det viktigste for oss er at barna føler seg trygge om natten, og de ønsker ikke å sove uten en av oss, så da koser vi oss med nærheten til hverandre også om natten.

3: Jeg tenker at noen barn er tryggere enn andre, og noen trenger derfor mer nærhet og tilstedeværelse av den/de primære omsorgspersonene, også om natten. Barn vet selv hva som føles trygt for dem. Det å skulle lære dem å føle seg trygge aleine på et rom er kanskje ikke så lett om barnet vet at det føler seg trygt sammen med deg. "Hvorfor skal jeg ligge på eget rom når jeg kan ligge i senga med mamma?", liksom. Men det høres jo ut som en god ide å være der inne med henne, slik du nevner.
__________________
Sammen med min gode mann har jeg barna Tussilago (september 2007), Taraxacum (juni 2010) og Viola (november 2012), og katten Clara.

Dance like no one is watching!
Svar med sitat
  #3  
Gammel 05-12-2011, 19:17
fjummsi sin avatar
fjummsi fjummsi er offline
Administrator
 
Medlem siden: Feb 2005
Sted: Gjøvik
Meldinger: 15,133
Thanks: 248
Thanked 605 Times in 331 Posts
fjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond reputefjummsi has a reputation beyond repute
Standard

Alt går i faser, samsoving eller ikke. Her har vi samsovet med ungene til de har flyttet ut selv (de ligger nesten alltid i egen seng de to store nå), og vi har hatt rolige perioder og urolige perioder. Og jeg tror vi hadde hatt det uten samsoving også. For noen blir samsoving helt feil, men for de aller, aller fleste er det riktig (da tenker jeg barna).

For meg (som har dårlig sovehjerte som din mann) var det en overgang å skulle sove sammen med en liten baby. Men hun var rimelig klar på at det var eneste måten å sove på. Så jeg "måtte" lære meg det - og det gikk fint. For hvert barn som har kommet til blir det en liten periode med litt dårligere søvn, og så ordner det seg igjen.

Det er koselig å sove i samme seng som mannen sin, jeg ser den. Men om jeg skulle velge mellom en voksen, trygg mann eller et barn som trenger nærheten til mamma, da vet jeg valget mitt ville vært enkelt. Kan ikke mannen ligge litt med dere først, og så til et annet rom om han ikke får sove?
__________________

Mamma til Martine (jan-05), Petter (apr-07) og Ludvik (sept-10)
Svar med sitat
  #4  
Gammel 05-12-2011, 22:27
mammatil2 mammatil2 er offline
Junior Member
 
Medlem siden: Dec 2011
Meldinger: 5
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
mammatil2 is on a distinguished road
Standard

Sitat:
Opprinnelig postet av fjummsi Vis post
Alt går i faser, samsoving eller ikke. Her har vi samsovet med ungene til de har flyttet ut selv (de ligger nesten alltid i egen seng de to store nå), og vi har hatt rolige perioder og urolige perioder. Og jeg tror vi hadde hatt det uten samsoving også. For noen blir samsoving helt feil, men for de aller, aller fleste er det riktig (da tenker jeg barna).

For meg (som har dårlig sovehjerte som din mann) var det en overgang å skulle sove sammen med en liten baby. Men hun var rimelig klar på at det var eneste måten å sove på. Så jeg "måtte" lære meg det - og det gikk fint. For hvert barn som har kommet til blir det en liten periode med litt dårligere søvn, og så ordner det seg igjen.

Det er koselig å sove i samme seng som mannen sin, jeg ser den. Men om jeg skulle velge mellom en voksen, trygg mann eller et barn som trenger nærheten til mamma, da vet jeg valget mitt ville vært enkelt. Kan ikke mannen ligge litt med dere først, og så til et annet rom om han ikke får sove?
Mulig jeg uttrykket meg uklart men det er faktisk jeg som har det dårlige sovehjertet. Jeg våkner av samboeren og siden han tar storesøster om natten hvis hun våkner så blir jeg vekket av henne og hvis han sover hos meg.. Så det er rett og slett min "feil" at vi ikke sover sammen. Jeg har mer enn nok med å takle våkenperiodene til hun som sover inntil meg

Minste har lært seg å krabbe og reise seg i helgen så det er et skikkelig utviklingssprang akkurat nå. Håper det roer seg snart

Takk for flotte svar!
Svar med sitat
  #5  
Gammel 06-12-2011, 00:10
Nselk sin avatar
Nselk Nselk er offline
Moderator
 
Medlem siden: Feb 2005
Sted: Midt-Norge
Meldinger: 14,325
Thanks: 959
Thanked 509 Times in 315 Posts
Nselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond repute
Standard

Jeg tenker vi må dra frem vårt "gode, gamle mantra" her inne: This too shall pass!
Jeg har også dårlig sovehjerte - særlig etter jeg fikk guttene. Jeg våkner av den minste lyd, og har nå fått avbrutt søvnen min helt eller delvis minst 1-2 ganger hver natt i snart 8 år! Men jeg sovner fort også, stort sett.

Guttene våre legger seg stort sett alltid i egne senger nå, men de ender oftest opp i senga vår i løpet av natten. Men det er bare koselig!

Jeg tenker litt at man må vurdere sine egne forventninger. Årsak til frustrasjon er ofte brutte forventninger. Man har en forventning om at ungene skal sove hele natten, at man selv skal få en hel natts søvn osv... når disse forventningene ikke innfries, så blir man frustrert - naturlig nok. Hvis man kan senke sine forventninger, så blir ikke fallhøyden så stor når/hvis forventningene brytes... Det ble mye forventninger, det! Jeg har jobbet mye med meg selv på dette området. Selv om jeg har langt igjen, har det hjulpet meg godt ift å akseptere at NÅ er det sånn, og om en tid (en uke, en måned, et halvt år...) så kan situasjonen være *helt* anderledes! Det viktigste for meg er at vi handler så godt vi klarer ut fra de daværende forutsetningene vi har, i de gitte situasjonene, ut fra hva vi mener er det aller beste for barna. (jøss, for en setning... ) Altså, for oss her har det vært riktig og viktig at barna er trygge og rolige om kvelden/natten, og det kan jeg gjerne ofre litt "ligge-i-samme-seng-som-mannen"-tid til... Vi har i perioder lagt med hvert vårt barn, som den (for oss) største selvfølge. Når minste ble født, lå jeg og han på luftmadrass i stua i ca 6 uker, mens eldste og sambo lå i dobbeltsenga. Vi har tilpasset oss barnas behov, og selvsagt våre egne behov. Feks av og til når sambo skal tidlig opp, sover han i en av guttenes seng for å få nok søvn, mens jeg og småguttene sover i dobbeltsenga...

Jeg tenker dere må finne ut hvem som har behov for hva, og så prøve å legge forventninger og planer etter det. Det som er helt sikkert, er at det er en fase - plutselig er det over, like fort som det inntraff, og plutselig vil ikke barna ligge inntil deg og kose mer... Lykke til!
__________________
Mamma til eldstemann -04 mellomstemann -05 og lillegull -13
Svar med sitat
  #6  
Gammel 06-12-2011, 11:42
mammatil2 mammatil2 er offline
Junior Member
 
Medlem siden: Dec 2011
Meldinger: 5
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
mammatil2 is on a distinguished road
Standard

Sitat:
Opprinnelig postet av Nselk Vis post
Jeg tenker vi må dra frem vårt "gode, gamle mantra" her inne: This too shall pass!
Jeg har også dårlig sovehjerte - særlig etter jeg fikk guttene. Jeg våkner av den minste lyd, og har nå fått avbrutt søvnen min helt eller delvis minst 1-2 ganger hver natt i snart 8 år! Men jeg sovner fort også, stort sett.

Guttene våre legger seg stort sett alltid i egne senger nå, men de ender oftest opp i senga vår i løpet av natten. Men det er bare koselig!

Jeg tenker litt at man må vurdere sine egne forventninger. Årsak til frustrasjon er ofte brutte forventninger. Man har en forventning om at ungene skal sove hele natten, at man selv skal få en hel natts søvn osv... når disse forventningene ikke innfries, så blir man frustrert - naturlig nok. Hvis man kan senke sine forventninger, så blir ikke fallhøyden så stor når/hvis forventningene brytes... Det ble mye forventninger, det! Jeg har jobbet mye med meg selv på dette området. Selv om jeg har langt igjen, har det hjulpet meg godt ift å akseptere at NÅ er det sånn, og om en tid (en uke, en måned, et halvt år...) så kan situasjonen være *helt* anderledes! Det viktigste for meg er at vi handler så godt vi klarer ut fra de daværende forutsetningene vi har, i de gitte situasjonene, ut fra hva vi mener er det aller beste for barna. (jøss, for en setning... ) Altså, for oss her har det vært riktig og viktig at barna er trygge og rolige om kvelden/natten, og det kan jeg gjerne ofre litt "ligge-i-samme-seng-som-mannen"-tid til... Vi har i perioder lagt med hvert vårt barn, som den (for oss) største selvfølge. Når minste ble født, lå jeg og han på luftmadrass i stua i ca 6 uker, mens eldste og sambo lå i dobbeltsenga. Vi har tilpasset oss barnas behov, og selvsagt våre egne behov. Feks av og til når sambo skal tidlig opp, sover han i en av guttenes seng for å få nok søvn, mens jeg og småguttene sover i dobbeltsenga...

Jeg tenker dere må finne ut hvem som har behov for hva, og så prøve å legge forventninger og planer etter det. Det som er helt sikkert, er at det er en fase - plutselig er det over, like fort som det inntraff, og plutselig vil ikke barna ligge inntil deg og kose mer... Lykke til!
Det mantrat lever jeg også etter, har det faktisk som signatur på et forum Det du skriver om å vurdere sine forventninger stemmer så bra! Jeg sov ekstremt dårlig når jeg fikk mitt første barn (selv om hun sov) og jeg fikk et råd fra en nabo som har 3 barn. Hun sa at jeg bare måtte gi opp tanken på å få sove, rett og slett forvente null søvn og hvis jeg fikk noe søvn så var det bare et pluss. Det hjalp utrolig mye på innstillingen min og jeg sov faktisk mer etter dette.

I natt sov hun til kl 5 i sin egen seng og så videre til kl 7.20 hos meg (riktignok etter 1 time med riving i fjeset mitt..). Hun gråt i søvne kl 3 men sovnet igjen før jeg rakk frem til rommet hennes. Tenker dette går seg til etterhvert jeg, for å så bli verre igjen i perioder, men det er sånn det er! Sove får vi gjøre i graven
Svar med sitat
  #7  
Gammel 06-12-2011, 15:13
petunia sin avatar
petunia petunia er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Aug 2010
Meldinger: 2,559
Thanks: 528
Thanked 523 Times in 294 Posts
petunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud ofpetunia has much to be proud of
Standard

Veldig enig med deg Nselk, det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det
__________________
Sammen med min gode mann har jeg barna Tussilago (september 2007), Taraxacum (juni 2010) og Viola (november 2012), og katten Clara.

Dance like no one is watching!
Svar med sitat
  #8  
Gammel 06-12-2011, 16:50
Nselk sin avatar
Nselk Nselk er offline
Moderator
 
Medlem siden: Feb 2005
Sted: Midt-Norge
Meldinger: 14,325
Thanks: 959
Thanked 509 Times in 315 Posts
Nselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond reputeNselk has a reputation beyond repute
Standard

Sitat:
Opprinnelig postet av mammatil2 Vis post
Sove får vi gjøre i graven
Det har jeg også sagt mange ganger... "Jeg skal hvile i graven" og "Ukrutt forgår ikke så lett" er mine motto for tiden, hehe...
__________________
Mamma til eldstemann -04 mellomstemann -05 og lillegull -13
Svar med sitat
  #9  
Gammel 25-03-2012, 14:56
mammatil2 mammatil2 er offline
Junior Member
 
Medlem siden: Dec 2011
Meldinger: 5
Thanks: 0
Thanked 0 Times in 0 Posts
mammatil2 is on a distinguished road
Standard

Lenge siden jeg leste denne tråden nå Jenta vår er blitt 1 år (igår faktisk) og hun sover fortsatt helst inne hos mamma og pappa. Samboeren min har flyttet tilbake på soverommet for lengst og hun ender alltid opp i vår seng i løpet av natten.

Det er helt tydelig at hun har et større behov for nærhet enn storesøsteren hennes hadde på samme alder. Hun bruker hele dagen på å kose og klemme oss og det samme gjør hun om natten

Jeg har fortsatt en følelse i meg som ikke vil slippe taktet, og det er er at hun "burde" sove i sin seng og vi "burde" hjelpe henne til å få til det. Men ingen av oss har overskudd til å sitte inne hos henne i timesvis hver natt så det blir til at vi tar henne inn til oss. I tillegg ammer jeg hver gang hun ber om pupp om natten (1-3 ggr) og det hjelper sikkert ikke på å få henne til å slutte å våkne om natten.. Jeg skulle ønske jeg klarte å kvitte meg med følelsen av at vi gjør noe galt

Jeg begynte å jobbe for over 2 mnd siden og det er kun jeg som er god nok om natten, så jeg er litt sliten. Men jeg er blitt vant til å ha en urolig unge ved siden av meg så jeg sover faktisk ikke så ille, selv om søvnen er avbrutt flere ganger hver natt.
Svar med sitat
  #10  
Gammel 25-03-2012, 17:59
karimor karimor er offline
Senior Member
 
Medlem siden: Apr 2005
Sted: Nord-Vestlandet
Meldinger: 1,551
Thanks: 6
Thanked 31 Times in 20 Posts
karimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond reputekarimor has a reputation beyond repute
Standard

Kvifor kjenner du på at du "burde" få ho til å sove ein annan plass enn inne hos dykk?

Eg har også jobba og kombinert det med samsoving og natt-amming, og eg var i perioder ekstremt trøtt, men det er nok mange andre småbarnsforeldre også!

Og eg må vel innrømme at eg innimellom vakla i trua på at samsoving var det rette, men samtidig var detvså tydeleg at jentene våre trengte oss enda meir om natta når dei fekk mindre av oss på dagtid.

Men hos oss løysna det vel aller mest når vi innsåg at vi måtte ha fleire sengeplasser tett i tett. No har alle sove godt på same rom i mange år (i alle fall fram til vi fikk kattunge i fjor haust, han vil jo heller ikkje ligge åleine!)

Og det var også viktig at vi på eit tidspunkt heilt klart bestemte oss for at det var slik vi ville sove her i huset. Eg les deg vel slik at det kanskje er den avgjerda du/de ikkje har tatt, at du føler at det berre har blitt slik.
__________________
Mamma til
Oda, jan 2003
Lillesøster, mai 2006
Svar med sitat
Svar

Bokmerker

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på innlegg / tråder
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 12:50.


HOVEDSIDER




Powered by vBulletin® Version 3.8.7
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.

Norsk Bokmål oversettelse av: Espen
Copyright Tilknytningsomsorg.no - Utviklet av Vidi AS http://vidi.no