PDA

Vis full versjon : Ingen gener for psykiske lidelser


Sally
05-10-2009, 17:00
http://www.psykologtidsskriftet.no/pdf/2009/596-600.pdf

Veldig interessant, selv om mye er litt over mitt hode. To siste setninger, for å pirre nysgjerrigheten deres :knegg:,

En direkte konsekvens av denne forståelsen er at psykososial og psykologisk dynamikk betyr mer enn det mange har trodd, for utviklingen av psykologiske vansker. Det er grunn til et økt fokus blant både fagpersoner og i samfunnet for øvrig på å forebygge psykologiske vansker og sørge for at alle barn har tilgang til en eller flere trygge voksne tilknytningspersoner.

Solveig
05-10-2009, 17:52
Takk Sally. Endelig!!!
Dette er noe jeg egentlig har vist lenge. Hørt foredrag om dette på TV (3Sat).

BukkeneBruse
06-10-2009, 15:13
Interesssant!!!

Solveig
06-10-2009, 16:07
I morgen får jeg høyst sannsynlig papirutgaven av Tidsskriftet. Da skal ta for meg artikkelen fra A til Å :)

BukkeneBruse
07-10-2009, 06:26
Åh, jeg har så mange spørsmål at jeg ikke vet helt hva jeg skal spørre om. Men jeg prøver litt likevel og håper noen (Solveig?) vil fortelle litt mer om det. Var ikke så enkelt for meg, som ikke kjenner fagfeltet så godt, å oppfatte hva som ble sagt.

Betyr dette at det er en generell oppfatning av at det (stortsett) er miljøet alene som påvirker om man får psykiske lidelser? Eller er det bare de som har skrevet denne artikkelen som mener dette?

Man skulle jo tro at noen personlighetstyper har lettere for å få f.eks. depresjon enn andre, mens kanskje andre personlighetstyper kanskje lettere ble rusavhengig i stedet i det samme miljøet. Mener de at personligheten (den delen som er bestemt av gener) ikke påvirker sannsynligheten for å få psykiske lidelser? Og heller ikke hvilke lidelser du får? At det bare er de personlighetsforskjellene som bestemmes av miljøet som bestemmer risiko for psykiske lidelser?

Dette har jeg virkelig lyst å forstå bedre. Utrolig interessant!

MissMoneypenny
07-10-2009, 06:46
1."Disse funnene er i tråd med forskningen på rotter utsatt for negativ morsomsorg og indikerer at de fleste, eller alle, psykiske lidelser hos mennesker er knyttet til stress i relasjonen til primære omsorgsgivere
eller signifikante andre i barndom og oppvekst."

2. "Studiene viser at barn av overgripende mødre ikke selv blir overgripere mot egne barn når de vokser opp hos ikke-overgripende adoptivmødre, og motsatt, at barn av ikke-overgripende biologiske
mødre utvikler overgrepsatferd mot egne barn når de oppdras av en overgripende adoptivmor."

3. "Funnene indikerer at de fleste psykiske lidelser hos mennesker er knyttet til stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom."

Hmmmmm. Som samfunnsviter (og mor) føler jeg at det vrenger seg litt inni meg. (men så har jeg heller aldri vært særlig tilhenger av å overføre psykologiske forsøk på rotter til mennesker... ;) )

Første og siste sitat: "de fleste - eller alle"??? Hva betyr det? Å si at alle psykiske lidelser kan knyttes til stress i relasjon til primære omsorgsgivere i barndommen må jeg si høres uhyrlig ut.
Siste sitat modererer det til å si de fleste, men jeg får litt følelsen av at man her går ned en lang sti i skogen uten å sjekke alle de små sidestiene og fordi man ikke finner blåbær langs hovedstien konkluderer man med at det ikke finnes blåbær i skogen.

Andre sitat: No shit Sherlock! Dette kan da umulig være nyheter? Selv om jeg forstår at det blir brukt som et argument for at miljø spiller en rolle.

Jeg forstår ikke mye av dna-forskningen, men jeg regner med at selv om dette har kommet opp som en nyhet så er det vel knappast konsensus i dette forskningsmiljøet om at det kun er miljø som spiller en rolle i forhold til psykiske lidelser?

Nei her bør man vel sette Harald Eia på saken? :fnis:

Solveig
07-10-2009, 10:06
Kommer med kommentarer når jeg har fått lest artikkelen ordentlig (håper å få den i ettermiddag).

Solveig
09-10-2009, 09:53
Kjære Joffa og kjære MissMoneypenny.. Har lest papirutgaven og knoter og knoter på et svar til dere to. Så lenge kan dere lese et intervju med Roar Fosse.



Ingen arver psykiske lidelser (http://www.vl.no/samfunn/article4470376.ece)


Er det noen her som har sett Margreth Olin's film "Engelen". Jeg spør her fordi denne filmen viser i klartekst årsak og virkning. En meget god film. Gå og se.

BukkeneBruse
09-10-2009, 10:46
Takk for link Solveig! Det som stod der var litt enklere å forstå :D

Syns likevel det er vanskelig å forstå at noen ikke er mer sårbare for psykiske lidelser enn andre. At din medfødte personlighet kan hjelpe deg bedre gjennom et skadelig miljø enn kanskje en annens personlighet hjelper ham. Men i et miljø er kanskje en personlighet en fordel, mens i et annet miljø en annen personlighet?

Nei, dette har jeg lyst til å forstå litt bedre. Klarer liksom ikke helt å få tak på det. Så gleder meg til du får mulighet til å forklare litt mer Solveig :D

En ting jeg husker igjen fra de ytterst få psykologi-fagene jeg har tatt, er at vi mennesker har en tendens til å begrunne en persons handlinger ut fra hans personlighet (i stedet for miljøet) i større grad enn hva som er tilfelle. "Han gjorde det fordi han er .......", mens nesten enhver person ville ha gjort det samme under de omstendighetene eller i det miljøet. Så det er en ting jeg har tatt med meg. For det hjelper å ikke skylde på personen direkte, da er det enklere å forstå og å hjelpe syns jeg. Selv om man ikke skal bruke det til å fraskrive seg ansvar.

Har veldig lyst å se den filmen du nevner der Solveig. Må bare vente til jeg kan få sett den her hjemme. Passer dårlig å gå på kino for tiden.

Solveig
09-10-2009, 12:02
Syns likevel det er vanskelig å forstå at noen ikke er mer sårbare for psykiske lidelser enn andre. At din medfødte personlighet kan hjelpe deg bedre gjennom et skadelig miljø enn kanskje en annens personlighet hjelper ham. Men i et miljø er kanskje en personlighet en fordel, mens i et annet miljø en annen personlighet? Vet du Joffa, dette er så utrolig mangslungen at det burde bli en hel avhandling.

Når det gjelder at noen klarer seg bedre, enn en annen i et barnefiendelig miljø, så har det vist seg at den som klarer seg (bedre), som regel har hatt et vitne (slik Alice Miller kaller det). Et (eller flere) menneske som har sett, som gir uttrykk for at dette ikke er som det skal være, en setning, en god vitende klem etc etc. I filmen Engelen sies det at ingen så, ingen grep inn. Jeg ville si at hun ikke hadde et eneste vitne (slik det fremstilles i filmen)

Og vis vi tenker søskenflokk så har aldri alle de samme betingelser. Foreldrene kan f. eks. være i vidt forskjellige situasjoner ved det enes eller andres tilblivelse, svangerskap, fødsel og/ eller oppvekst. Og alle i familien innehar forskjellige roller. En kan være symptombærer, en annen er den fornuftige, en er klown … En i søskenflokken kan være utsatt for misbruk, de andre ikke. Så tenker jeg også at en viktig komponent er samspillet mellom mor og far og hvem av foreldrene barnet identifiserer seg med. På denne måten kan f.eks et av barna som har vært utsatt misbruk, ”arve” mors eller fars depresjon eller alkoholproblem, mens et annet barn forsvinner i intellektuelle sysler, frakoble sine følelser. Dette kan slå i psykiske vanker mye senere.

Det er så uendelig mange ting som veves sammen når jeg tenker miljø, og det fra unnfangelsen av.

Håper jeg fikk av artikkelen til Fosse var at han sier man kan bli bra ved god terapi og at han stiller seg kritisk til farmakologiske intervensjoner ved psykiske lidelser.

BukkeneBruse
10-10-2009, 06:04
Når det gjelder at noen klarer seg bedre, enn en annen i et barnefiendelig miljø, så har det vist seg at den som klarer seg (bedre), som regel har hatt et vitne (slik Alice Miller kaller det). Et (eller flere) menneske som har sett, som gir uttrykk for at dette ikke er som det skal være, en setning, en god vitende klem etc etc. I filmen Engelen sies det at ingen så, ingen grep inn. Jeg ville si at hun ikke hadde et eneste vitne (slik det fremstilles i filmen)


Mmmm, og dette er jo veldig viktig for oss alle, å vite at ved "bare" å være et vitne til et barn som har det vanskelig hjemme, kan hjelpe så utrolig mye.


Og vis vi tenker søskenflokk så har aldri alle de samme betingelser. Foreldrene kan f. eks. være i vidt forskjellige situasjoner ved det enes eller andres tilblivelse, svangerskap, fødsel og/ eller oppvekst. Og alle i familien innehar forskjellige roller. En kan være symptombærer, en annen er den fornuftige, en er klown … En i søskenflokken kan være utsatt for misbruk, de andre ikke. Så tenker jeg også at en viktig komponent er samspillet mellom mor og far og hvem av foreldrene barnet identifiserer seg med. På denne måten kan f.eks et av barna som har vært utsatt misbruk, ”arve” mors eller fars depresjon eller alkoholproblem, mens et annet barn forsvinner i intellektuelle sysler, frakoble sine følelser. Dette kan slå i psykiske vanker mye senere.


Så, i tillegg til at søsken kan ha opplevd ganske så ulike miljø (det vil vel ofte være slik at den eldste ofte er "flink" og tar ansvar for yngre søsken, men den yngre oftere blir "problembarn"?), så er det også forskjell i HVILKE problem de opplever ut fra personlighet? I det samme skadelige miljøet blir den ene personligheten deprimert, mens den andre blir alkoholiker for eksempel? Eller er det bare miljøet der også som påvirker hvilke roller man tar og dermed hvilke problemer man kommer opp i?


Det er så uendelig mange ting som veves sammen når jeg tenker miljø, og det fra unnfangelsen av.

Håper jeg fikk av artikkelen til Fosse var at han sier man kan bli bra ved god terapi og at han stiller seg kritisk til farmakologiske intervensjoner ved psykiske lidelser.

Ja, det er veldig positivt!

Tenker man seg forresten at dette med at gener ikke spiller inn også dreier seg om rusproblemer og ting som ADHD også? Og hva med psykopater?

Jeg innbiller meg at det også kan være "tilfeldig" om en familie får barn med problemer. Altså at i to familier med tilsynelatende samme miljø, så kan den ene familien få barn med problemer og den andre ikke (avhengig av barnas personlighet, andre viktige personer i miljøet osv). Kanskje en familie ikke opplever å få "problembarn" før de får et barn av et annet kjønn enn de andre, en annen personlighet (f.eks. et mer autonomt barn med sterk vilje) eller lignende. Dette har jeg sett selv. Og jeg sier dette, fordi det er så lett for folk med barn uten tilsynelatende problemer å dømme andre familier, når de kanskje ikke har gjort en så mye bedre "jobb" selv. Noen ganger er det opplagt et dårlig miljø i hjemmet, mens andre ganger er det gjerne vanskelig å peke på hva som har vært utslagsgivende? Noen som gjør sitt aller beste, trenger ikke å bli dømt som dårlige foreldre, men heller få hjelp og terapi slik at de kan forstå hvordan de kan fungere bedre sammen med barna, eller noe sånt.

Likevel er det utrolig bra at det kommer frem at miljøet har "skylden", og at behandlingsformer tilpasses denne kunnskapen! Virker jo som at dette er noe det er enighet om i fagmiljøet også?...

Nselk
10-10-2009, 06:15
Ville bare si at jeg har sett "Engelen" av Margreth Olin - anbefales! Og jeg ser absolutt det du, Solveig, skriver om her at hun ikke har hatt noen vitne... Men jeg synes det var så bra hvordan hun blir sett som voksen, og at noen får henne til å forstå hvordan morens forhold har en slik negativ innvirkning på henne - virker som hun er anbefalt å holde seg borte fra mammaen...

Solveig
10-10-2009, 06:26
Jeg knoter fremdeles med et innlegg.
Har bedt min forskervenninne (1 etasjer under meg) nå om hjelp. Håper at jeg blir ferdig før avreise til Irland på tirsdag.

Så lenge serverer jeg dere en liten smakebit fra Bergljot Børresen (min forskervenninne) (1982). ”Survival og the fattest. Om biologiske forutsetninger for personlighetsutvikling”. I ”Andre Linjer”. Red: KariVogt & Anne-Lise Amandou.
Sorum Forlag

"Vi er alle relativt fortrolige med skolelærdommens fremstilling av fosterutviklingen. For undertegnende var det en kilde til en helt ny og grensesprengende glede at hver av oss som foster hadde gjennomlevet alle stadiene av livets utvikling på jorden – fra encellet individ via fisk og amfibium til pattedyr. Senere har jeg som forsker hatt rikelig anledning til å overveldes av rikdommen i den arv som menneske er bærer av. Hvordan geniale anatomiske, fysiologiske og biokjemiske ”oppfinnelser” kan gjenfinnes omtrent identisk hos alle arter, og hvordan vi bærer summen av dyrerekkens egenskaper i vår kropp.

Men i vår kultur har vi alt for lett for å glemme, vemmes over, eller endog fornekte vår identitet som pattedyr"

Solveig
10-10-2009, 06:40
Først av alt: Å moralisere/ dømme mennesker, er det verste utgangspunkt for hjelp. Vi kan dømme handlinger, ikke mennesket. Jeg ber om at dette blir overskriften for alt vi skriver her!
Så, i tillegg til at søsken kan ha opplevd ganske så ulike miljø (det vil vel ofte være slik at den eldste ofte er "flink" og tar ansvar for yngre søsken, men den yngre oftere blir "problembarn"?), så er det også forskjell i HVILKE problem de opplever ut fra personlighet? I det samme skadelige miljøet blir den ene personligheten deprimert, mens den andre blir alkoholiker for eksempel? Eller er det bare miljøet der også som påvirker hvilke roller man tar og dermed hvilke problemer man kommer opp i?
Tenker man seg forresten at dette med at gener ikke spiller inn også dreier seg om rusproblemer og ting som ADHD også? Og hva med psykopater?
Om det er bare miljøet som påvirker, kan jeg ikke svare på. Alt er i samspill med alt. Og her venter jeg til min forskervenninne har lest artikkelen og vi to har snakket sammen.
Det jeg kan si noe om og som kan spille en stor rolle, er hvilken forventninger de voksne har til det enkelte barn og hva en familie har bruk for, for å fungere.

Solveig
12-10-2009, 07:22
Jeg har tenkt på det du sier, MissMoneypenny: ”Hmmmmm. Som samfunnsviter (og mor) føler jeg at det vrenger seg litt inni meg. (men så har jeg heller aldri vært særlig tilhenger av å overføre psykologiske forsøk på rotter til mennesker... „Jeg vet ikke helt hva eller hvorfor noe av det som står i artikkelen vrenger seg litt i deg. Er det fordi Fosse sier at miljøet (den omsorgen man får i starten av livet) har større betydning for et menneskes psykiske helse, enn antatt? Eller vegrer du deg mot at de funn som er gjort på rotter kan være gyldige for oss mennesker? Jeg tolker det som et ”både og”? Når det gjelder din ”det vrenger seg litt” pga forsøk med dyr og en evt gyldighet for oss, så er derfor jeg skrev av noe fra en artikkel i en bok og limte dette inn i post 13.
1."Disse funnene er i tråd med forskningen på rotter utsatt for negativ morsomsorg og indikerer at de fleste, eller alle, psykiske lidelser hos mennesker er knyttet til stress i eller signifikante andre i barndom og oppvekst."

2. "Studiene viser at barn av overgripende mødre ikke selv blir overgripere mot egne barn når de vokser opp hos ikke-overgripende adoptivmødre, og motsatt, at barn av ikke-overgripende biologiske mødre utvikler overgrepsatferd mot egne barn når de oppdras av en overgripende adoptivmor."

3. "Funnene indikerer at de fleste psykiske lidelser hos mennesker er knyttet til stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom."


Til 1: Om du leser avsnittet ”Relasjonsstress” en gang til så viser Fosse til studier av mennesker, deres psykiske lidelser, oppveks og endret HPA-regulering. Han overfører ikke automatisk fra dyreforsøk til mennesker, men ser at de samme prosesser skjer hos oss.

Du vil vite om det er de fleste eller alle psykiske lidelser som er forårsaket av negativ omsorg. Igjen, om du leser allerede nevnte avsnitt ”Relasjoner” så nevner Fosse spesifikke lidelser man har undersøkt. Jeg tolker ” alle/ de fleste” dit hen, at han har dekning for de nevnte lidelser, men at han går ut fra at dette også gjelder andre, enn de nevnte. Men det har man altså ikke undersøkt enda/ han har ikke dekning for å si det.

Så tenker jeg på spørsmålet om genetiske betingelser, om temperament kan spille inn hvem som får hvilken lidelse ved ugunstige miljømessige betingelser: Man ser jo at det i enkelte familier kan gå igjen noen av de samme lidelser i generasjoner. Men vil man kunne finne ut hva som er miljøbetinget – som for eksempel familiemønstre, og hva som er genetisk betinget? Eller kan man bare finne ut dette ved at noen i en familie som er blitt psykisk syk bryter ut av mønstrene, ser dem, tar et oppgjør og jobber for å tilegne seg mer hensiktsmessige, livskraftige mønstre?

Alt er nok i samspill – genetiske og miljømessig betingelser. Det er min forskervenninne, Bergljot Børresen og enige om.

Apropos min forskervenninne: Hun leste artikkelen på min oppfordring og ble meget glad for innholdet fordi den ga henne bekreftelse på en rekke felt som hun selv har tenkt på. Hun sier til meg at det i det aller første avsnitt av artikkelen burde ha stått et bare: ”Senere års forskning på DNA viser at det ikke BARE er genene i seg selv, men prosesser i cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg .”

Resten av avsnitter sa hun bare ja til

”Disse epigenetiske prosessene
blir sterkt preget av miljøerfaringer
gjennom barndom og oppvekst.
Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved
at belastende miljøerfaringer modifiserer
epigenetiske prosesser, og gjennom det
både hjerneutvikling og psykologisk funksjon
inn i voksen alder.”

Børresen er opptatt av at vi har med oss en stor bagasje fra våre foreldre og deres foreldre og deres foreldre - vi bærer med oss den genetisk arv fra hele vår evolusjonen. Så, hun skulle ønske at Fosse ikke var fullt så bombastisk., men sier ja til artikkelen.

Tar med nok en liten bit av det hun skrev i ”Survival og the fattest. Om biologiske forutsetninger for personlighetsutvikling”

”… Uansett hvor gode motivene tilsynelatende er for å redusere eller bagatellisere bondings-fenomenets betydning i menneskets utvikling, kommer vi ikke utenom den invalidisering som resultatet av mislykket eller uteblitt bonding. Nå er de fleste av oss i varierende grad selv produkter av ufullstendig bonding, og det er derfor særlig fristende å bortforklare dette problemet. Vi burde tvert imot ta konsekvensen av det, både ved tilrettelegging av forholdene rundt fødsel og spedbarnsstell,

(Bergljot Børresen (1982). ”Survival og the fattest. Om biologiske forutsetninger for personlighetsutvikling”. I ”Andre Linjer”. Red: Kari Vogt & Anne-Lise Amandou.
Sorum Forlag)

Jeg tenker at det, at de fleste av oss (inklusive forskere) er invalidisert som resultatet av mislykket eller uteblitt bonding, gjør at mange forskere på feltet ikke bare har en tendens til å bortforklare, men faktisk hopper bukk over dette viktige punkt. I sammenhenget her tenker jeg særlig på alle de forskere som har ”funnet genet”. Jeg har googlet på ”funnet genet”. Det er absurd hor mange som har funnet et eller anet gen – side opp og ned. Prøv selv. Jeg husker godt fra programmet ”Verd å vite” (P2) for ca 11 år siden der en forsker fra England ble intervjuet. Han hadde funne forbrytergenet. Intervjueren og forskeren diskuterte alvorlig om en forbryter så var ansvarlig for egne handlinger og kunne dømmes.

Vel. Senere hørte jeg et intervju med en kvinnelig svensk genforsker som forklarte inngående at det ikke er mulig å finne dét eller dette gen, fordi det er et samspill genene seg i mellom og mellom gener og miljøet. Så hørte jeg foredrag på 3Sat, der en genforsker snakket om kreft og genetikk. Også han fortalte at det alltid er samspill mellom genetikk og miljø – at det som hovedregel er miljøet som utløse sykdommen.
Så vidt jeg forstår finnes det ikke GENET som forårsaker dette eller hint. La det være sagt!
…Så, i tillegg til at søsken kan ha opplevd ganske så ulike miljø (det vil vel ofte være slik at den eldste ofte er "flink" og tar ansvar for yngre søsken, men den yngre oftere blir "problembarn"?), så er det også forskjell i HVILKE problem de opplever ut fra personlighet? Jeg er litt usikker på hva du mener med ”…er det også forskjell i HVILKE problem de opplever ut fra personlighet”. Jeg ser du spør. Om jeg forstår deg riktig så sier du at et barn -ut fra sitt temperament - opplever noe annet i fht til sammen situasjon som de andre søsken opplever, men tolker situasjonen annerledes enn søsknene pga et annet temperament? I så fall har jeg hørt denne argumentasjonen før. Det var i alle fall ikke det jeg antydet i tidligere innlegg. Jeg prøvde å si at søsken ikke får lik behandling, at en kan være utsatt for noe, de andre ikke blir. En kan være yndingen til mor eller far, den andre en hakkehøne. Hvert barn prøver å finne sin nisje i familien for å overleve og inntar en rolle som matcher helhetsbildet – kanskje ut fra temperament? Jeg vet ikke. Om det er noen som vet, vet jeg heller ikke. Mange antar.
…Betyr dette at det er en generell oppfatning av at det (stortsett) er miljøet alene som påvirker om man får psykiske lidelser? Eller er det bare de som har skrevet denne artikkelen som mener dette? Nei, det er en slosskamp mellom forsker der ute. Det dreier seg ofte også om penger – hvem som har finansiert forskningen og hvilken avkastningen forskningen forventes å gi (tenker her f.eks. på legemiddelindustrien).


Så, nå må jeg pakke :)

BukkeneBruse
12-10-2009, 07:31
Takk for alle forklaringer Solveig! Det har vært veldig oppklarende for meg ihverfall.

God tur til Irland!

Solveig
12-10-2009, 07:43
God tur til Irland!
How do you know?

BukkeneBruse
12-10-2009, 07:48
How do you know?

Mener du skrev det et sted før i denne tråden? Du håpte du skulle rekke å svare innen du reiste til Irland?... Hm, eller var det et annet sted?

Jeg er i alle fall ikke synsk ;)

Solveig
12-10-2009, 08:16
Mener du skrev det et sted før i denne tråden? Du håpte du skulle rekke å svare innen du reiste til Irland?... Hm, eller var det et annet sted?

Jeg er i alle fall ikke synsk ;)selvsagt, der har vi det, gamle dame :daane:

Solveig
12-10-2009, 08:46
Tilbake til tema: Kom på en sak jeg har skrevet for flere år siden og som viser nok en side av samme sak:



Sensitivitet – en forutsetning for korrekt tolkning (http://www.barnvedhjertet.no/forum/showthread.php?t=5107&highlight=sensitivitet)

Ingrid
12-10-2009, 16:46
Denne forskningen er noe av det mest spennede jeg har lest av forskning på lenge! Noe så inspirerende og viktig, og for meg, intuitivt helt riktig. Dette faller på rett sted, og legger mange stener på plass slik jeg ser det. Dette baner vei for et større paradigmeskifte innen mange felt. Det blir ufattelig spennende å følge med på dette fremover, og å se hvilken vei diskursen går.

Solveig
13-10-2009, 13:08
Jeg er ikke fullt så opptimistisk som deg, Ingrid. Psykiatrien/ legemiddelindustri overtar mer og mer. Diagnose er løsningen.

Solveig
14-10-2009, 07:28
Apropos sosial arv: De av dere som har sett Margreth Olins film Engelen så at hun skildrer nettopp dette; sosial arv i alle fall i 3 generasjoner.

BukkeneBruse
14-10-2009, 07:38
Jeg er ikke fullt så opptimistisk som deg, Ingrid. Psykiatrien/ legemiddelindustri overtar mer og mer. Diagnose er løsningen.

Huff, gjør de virkelig det Solveig? Det var trist å høre... Mange ønsker seg vel enkle løsninger (dvs medisin). Jeg trodde kanskje det var blitt MER skepsis til medisinering nå og større tro på psykologer og terapi...

Smithton
14-10-2009, 07:45
Huff, gjør de virkelig det Solveig? Det var trist å høre... Mange ønsker seg vel enkle løsninger (dvs medisin). Jeg trodde kanskje det var blitt MER skepsis til medisinering nå og større tro på psykologer og terapi...

Tror dessverre det er sånn. Bare se på utviklingen når det gjelder (over)diagnostisering av ADHD og bipolar lidelse. Hvor løsningen er å gi Ritalin eller hva det heter, istede for å se på årsakene til hvorfor barn får "adferdsproblemer".

BukkeneBruse
14-10-2009, 08:15
Tror dessverre det er sånn. Bare se på utviklingen når det gjelder (over)diagnostisering av ADHD og bipolar lidelse. Hvor løsningen er å gi Ritalin eller hva det heter, istede for å se på årsakene til hvorfor barn får "adferdsproblemer".


Føler jeg har hørt så lenge nå at ADHD er en omstridt diagnose, en "sykdom" man ikke har beviser for at egentlig eksisterer, og at mange er skeptiske til medisinering. Så naive meg trodde det var en endring på vei der. Men der tok jeg sannelig feil gitt!

Vet om fagfolk som i stillhet anbefaler foreldre å ikke søke etter en diagnose på barna. Dette fordi de ofte opplever at med en diagnose, så har skolen noe å skylde på hvis barna ikke har det så bra på skolen og ikke gjør det så godt. Da får diagnosen, og dermed barnet, skylden i stedet for at skolen blir tvunget til å endre på ting for å bedre forholdene.

Solveig
14-10-2009, 09:02
Føler jeg har hørt så lenge nå at ADHD er en omstridt diagnose, en "sykdom" man ikke har beviser for at egentlig eksisterer, og at mange er skeptiske til medisinering. Så naive meg trodde det var en endring på vei der. Men der tok jeg sannelig feil gitt!

Vet om fagfolk som i stillhet anbefaler foreldre å ikke søke etter en diagnose på barna. Dette fordi de ofte opplever at med en diagnose, så har skolen noe å skylde på hvis barna ikke har det så bra på skolen og ikke gjør det så godt. Da får diagnosen, og dermed barnet, skylden i stedet for at skolen blir tvunget til å endre på ting for å bedre forholdene.

:nemlig:

Vet også at behandlingsinstitusjoner for rus- og andre avhengige er nødt til å ha psykiatrisk utdannet personal som kan utrede og diagnostisere/ medisinere, for å få offentlig støtte. Vet at f.eks addiktologer er meget fortvilt over dette.

Sally
14-10-2009, 09:26
Jeg vil bare nevne at jeg har tro på at det som kalles positiv psykologi kommer til å prege psykologien/psykiatrien mer og mer.
http://www.forskning.no/Artikler/2008/januar/1201084894.16

Jeg våger å være optimist og tenke at fokuset på medisinering og diagnotisering blir litt gått vekk fra etterhvert, kanskje vil det bli sett litt på samme måte som lobotomi og slike ting....

Tror det er et stykke igjen å gå før man innser at man faktisk MÅ tenke forebygging, og det å se det enorme gode potensialet i mennesker og jobbe med det, men jeg kan ikke tro at det ikke vil komme.

(de underviser faktisk om positiv psykologi allerede på det første psyk.-emnet på universitetet nå)

BukkeneBruse
14-10-2009, 10:23
Jeg vil bare nevne at jeg har tro på at det som kalles positiv psykologi kommer til å prege psykologien/psykiatrien mer og mer.
http://www.forskning.no/Artikler/2008/januar/1201084894.16

Jeg våger å være optimist og tenke at fokuset på medisinering og diagnotisering blir litt gått vekk fra etterhvert, kanskje vil det bli sett litt på samme måte som lobotomi og slike ting....

Tror det er et stykke igjen å gå før man innser at man faktisk MÅ tenke forebygging, og det å se det enorme gode potensialet i mennesker og jobbe med det, men jeg kan ikke tro at det ikke vil komme.

(de underviser faktisk om positiv psykologi allerede på det første psyk.-emnet på universitetet nå)

Takk for link Sally! Interessant :D Gir meg litt håp det.

Solveig
14-10-2009, 11:54
“Nå skal ny kunnskap om glede, håp og styrke gjøre livene våre bedre”, sies det i artikkelen
Hvordan lærer du dette til spedbarn, småbarn og store barn som lider under manglende god tilknytning/ omsorg? Som er traumatiserte, har fått erfare omsorgssvikt? Og når dette så får konsekvenser senere i livet og de oppsøker hjelp, så skal de lære om lykke i steden for endelig å få artikulere sin nød til et stort øre og endelig finne igjen sine primære behov – så godt det lar seg gjøre?

Denne positive psykologien er jeg noe skeptisk til - litt for amerikansk, Sally. Den høres manipulerende ut i mine ører, på samme mate som det å si at all psykisk lidelse er kun genetisk betinget og så gi piller.

Sally
14-10-2009, 12:13
Denne positive psykologien er jeg noe skeptisk til - litt for amerikansk, Sally. Den høres manipulerende ut i mine ører, på samme mate som det å si at all psykisk lidelse er kun genetisk betinget og så gi piller.

Hva slags form for terapi tenker du at ikke ville være manipulerende?

BukkeneBruse
14-10-2009, 13:00
“Nå skal ny kunnskap om glede, håp og styrke gjøre livene våre bedre”, sies det i artikkelen
Hvordan lærer du dette til spedbarn, småbarn og store barn som lider under manglende god tilknytning/ omsorg? Som er traumatiserte, har fått erfare omsorgssvikt? Og når dette så får konsekvenser senere i livet og de oppsøker hjelp, så skal de lære om lykke i steden for endelig å få artikulere sin nød til et stort øre og endelig finne igjen sine primære behov – så godt det lar seg gjøre?


Uten at jeg har noe kjennskap til denne positive psykologien, så forstod jeg det som at de skal forske mer på de som klarer seg godt og hva som er felles for disse I TILLEGG til forskning som forsøker å reparere skader som alt er skjedd. De ønsker ikke bare å finne ut hva som gir folk depresjon, men også hva som gjør for glade, lykkelige osv. Eller?

Jeg leste med veldig positive øyner, så jeg tenkte meg at det betydde at man så på faktorer som er felles for de som har det bra, både faktorer i nåtid, men også faktorer i fortid (som for eksempel nærhet og omsorg i spedbarns- og barneår). At de så for eksempel kunne funnet ut at de som er mest lykkelige er de som har hatt en spesielt god tilknytning til foreldere og videre brukt dette til å oppfordre til tilknytningsomsorg (for eksempel ;) ). Men dette var vel kanskje en stor overtolkning fra min side?

Vet du hva som undervises i positiv psykologi Sally?

Solveig
14-10-2009, 13:31
Hva slags form for terapi tenker du at ikke ville være manipulerende?

Har du lest noen av Alice Millers bøker?
En hver terapeut (uansett metode) kan manipulere. Bare så det er sagt.
Jeg har lest flg bok som jeg har tatt innover meg:

Making Sense of Suffering: The Healing Confrontation with Your Own Past
Av J. Konrad Stettbacher
http://www.amazon.com/Making-Sense-Suffering-Healing-Confrontation/dp/0452011590

I boken beskrives det det en ganske så fullstendig terapi”oppskrift” – en selvhjelpsbok, kan man si. og har man lest flere av Alice Millers bøker forstår man hva Stettbacher mener.


Joffa: Om det ser slik som du tolker det, er jeg helt med. Men jeg lelste ikke det som står slik du leste det. Men jeg har lest noe denne retningen før. Spent på hvorda det læres i dag

Ingrid
15-10-2009, 09:31
Om vi for nå tanker oss at det blir allmenn akseptert at psykiske lidelser er kun/i stor grad sosialt betinget - er vi tilbake til "blame the mother"? Er vi tilbake til at slike lidelser fobindes med skam og nederlagsfølelser?

MissMoneypenny
15-10-2009, 09:44
Om vi for nå tanker oss at det blir allmenn akseptert at psykiske lidelser er kun/i stor grad sosialt betinget - er vi tilbake til "blame the mother"? Er vi tilbake til at slike lidelser fobindes med skam og nederlagsfølelser?

:yeah: Det slo meg også da jeg leste artikkelen.
Jeg mener at man selvsagt ikke skal unngå å forske på slikt for å unngå å såre noen, men å være såpass bastant som vedkommende forsker var i den innledende artikkelen tror jeg kanskje kan være skadelig på mange måter. Spesielt når forskningen man støtter seg på er basert på forsøk med dyr.

Ingrid
15-10-2009, 09:52
Jeg mener ikke å kritisere foskningen - om det er på sin plass eller ikke er en annen diskusjon. Jeg lurer på at om det viser seg å være slik forskningen viser - hvor er vi da?

Solveig
15-10-2009, 10:02
Om vi for nå tenker oss at det blir allmenn akseptert at psykiske lidelser er kun/i stor grad sosialt betinget - er vi tilbake til "blame the mother"? Er vi tilbake til at slike lidelser fobindes med skam og nederlagsfølelser?Jeg tenker sosial arv - gitt fra en generasjon til neste ... Det vi har lært, gir vi videre. Det vi ikke har lært, vet ikke noe om. Dette gjelder ikke bare oss mennesker, men også dyr (pattedyr og fugler). Grusomme dyreforsøk har avdekket det (behøver jo bare å nevne Harlows forsøk http://en.wikipedia.org/wiki/Harry_Harlow). Men både dyr og mennesker kan lære omatt.

Vi kan også spørre mottsatt av ditt spørsmål, Ingrid: Skal barn (og voksne barn) lide under at foreldrene må skånes fra skam og nederlagsfølelser?? Hvem skal betale prisen. Barn tar alltid skylden på seg der foreldrene ikke tar ansvaret.

:yeah: Det slo meg også da jeg leste artikkelen.
Jeg mener at man selvsagt ikke skal unngå å forske på slikt for å unngå å såre noen, men å være såpass bastant som vedkommende forsker var i den innledende artikkelen tror jeg kanskje kan være skadelig på mange måter. Spesielt når forskningen man støtter seg på er basert på forsøk med dyr.Den forskningen som vises til er ikke bare basert på dyr! Den er også basert på voksne med enekelte diagnoser.

MissMoneypenny
15-10-2009, 10:11
Den forskningen som vises til er ikke bare basert på dyr! Den er også basert på voksne med enekelte diagnoser.

Ja du har selvsagt rett - jeg ser jeg har brukt harelabb-strategi her Solveig, har dessverre ikke lest alt. Beklager.:dulte: :venner:

*lusker meg ut ogg over til noe helt annet*

BukkeneBruse
15-10-2009, 10:36
Om vi for nå tanker oss at det blir allmenn akseptert at psykiske lidelser er kun/i stor grad sosialt betinget - er vi tilbake til "blame the mother"? Er vi tilbake til at slike lidelser fobindes med skam og nederlagsfølelser?

Jeg syns du er inne på noe veldig viktig her. Jeg mener ingen kan lastes for de genene de har, men ei heller for den sosiale arven de bærer med seg. Derfor er det så viktig når disse tingene blir omtalt, at man er veldig obs på å ikke legge skylden på enkeltmennesket, uansett om det er gener eller miljø som arves. Det er lett å gå i fella å skylde alt på foreldrene, uten å tenke på at foreldrene også har sin sosiale arv og igjen kunne skylde på sine foreldre osv.

Det jeg mener man heller kan lastes for, er hvis man er klar over at den væremåten man har er skadelig for andre mennesker, men ikke er villig til å jobbe for å endre på det. Og samfunnet kan lastes hvis man ikke er villig til å forske for å finne ut mer og dessuten informere innbyggerene om hva som kan være skadelige væremåter og dessuten gi de som allerede er skadde den hjelpen de trenger for å forhindre at den sosiale arven går videre.

Solveig
15-10-2009, 11:53
Som voksen er jeg ansvarlig for mine handlinger, og det var mine foreldre og deres foreldre etc også. I dag er mine voksne barn ansvarlige for sine handlinger.

Så, jeg tar på meg ansvaret for det jeg gjorde mot mine barn, men ikke burde har gjort, og det jeg lot være å gjøre, men burde har gjort. Og det gjelder både det jeg hadde kunnskap om og det jeg ikke viste. Ellers vil mine barn tar på seg skylden for det de ikke kunne gjøre noe med da de var små.

Om det ikke er slik, går i alle fall jeg surr.

Ingrid
15-10-2009, 12:13
jeg tenker at dersom det er riktig at miljø spiller en så stor rolle som denne undersøkelsen antyder, så bør foreldre ansvarliggjøres. Vi skal ikke spares. Ellers kommer vi ikke videre. Men hvordan klare det uten skyl/skam/stigmatisering, men med et klima preget av hjelpsomhet og kjærlighet.

Solveig
15-10-2009, 12:42
Det finnes skam som er formålstjenlig - nemlig når vi har gjort noe vi ikke burde. Den hører naturlig med i et menneskets liv. Den er ment å være korrigende

Men det finnes skam som stammer fra hendelser (særlig fra tiden vi var avhengige) som er invalidiserende.

Vet ikke om dere har lest denne artikkelen

"Fy skam deg" av Kjell Standal
http://www.psykologibanken.no/skam.htm

Artikkelen har en gang stått i TNPF. Her på nettet er den beklageligvis uten litteraturliste

*LoveBugMama*
15-10-2009, 15:43
*

Ingrid
15-10-2009, 15:54
Ja - slike situasjoner dom din gjør dette et vanskelig tema å diskutere. For her er det mye følelser og individer i RL-enden av diskusjonen...

Men dette handler ikke om hva som høres riktig ut, men hva man har funnet ut vitenskapelig. Man har, foreløpig i hvertfall, ikke funnet noen slike gener som skulle forårsake disse sykdommene. Det at slike sykdommer er utbredt i enkelte familier er ikke et tegn på arv, men kan like gjerne være et tegn på dysfunksjonelt miljø på den ene eller andre måten.

Dersom det er riktig at gener ikke spiller en rolle og at det er miljøet som er avgjørende for i hvilken grad man utvikler psykiske lidelser, ja da må det jo være avgjørende å finne ut hvilke miljøpåvrikninger som er utslagsgivende, slik at de kan unngås.

Det er lett å tenke seg at miljø kan bidra til psykiske lidelser der miljøet rundt barnet er forferdelig. Men det er ikke like lett å tenke seg hva som er tungtveiende nok i et kjærlig og reflektert miljø. Men om forskningen stemmer og det er per i dag ikke noen gode grunner slik jeg ser det til å tvile på det, så er det miljøfaktorer også i de kjærlige gode hjemmene som er med på å utløse sykdom.

Vanilje
15-10-2009, 17:13
Akkurat det samme tenker jeg LBM. Som noen av dere vet har jeg en søster med psykiske lidelser (siden hun var tenåring) uten at noen psykiater har klart å finne ut av hva det er. Og moren min er en helt fantastisk AP-mamma, snilleste menneske jeg kan tenke meg. Søsteren min ble født naturlig, ble ammet i to år, ble aldri utsatt for noen skrikekur, var hjemme med mamme til hun var 2 år, (gikk deretter kun noen timer i park), har aldri blitt utsatt for noen som helst form for straff eller neglekt.
Selv om miljøfaktorer kan føre til psykiske lidelser er jeg helt sikker på at genetiske faktorer også kan gjøre det (på tross av at man har hatt svært gode oppvekstvillkår). At forskerne ikke har klart å påvise det betyr ikke at det ikke finnes, bare at det pr.dags dato ikke er funnet.

*LoveBugMama*
15-10-2009, 18:27
Ingrid: Mener du nå at ting som f.eks bipolar lidelse IKKE er noe man kan være genetisk disponert for? Det syns jeg i såfall er merkelig, all den tid ALLE leger min bror har kommet i kontakt med sier at det i aller høyeste grad ER noe man kan være genetisk disponert for.

Jeg velger å tro på min egen erfaring her.

Ingrid
15-10-2009, 18:57
Jeg har ikke veldig sterke overbevisninger verken i den ene eller andre retningen. For meg er dette nye forskningsresultat som jeg ikke har fordøyd helt ennå. Det er, så vidt jeg har skjønt, nytt for alle, så hva leger har sagt før er i den sammenhengen ikke så vesentlig. Men jeg tror nok ikke de endrer mening så fort heller.

Men så til dette med genestisk disposisjon - disposisjon er en ting og utløst sykdom er en annen. Sånn jeg ser for meg dette akkurat nå er at vi er som en slags vekst - med mange disposisjoner. Og hva vi utløser er avhengig av hvilke vekstvilkår vi har. Altså at utløsningsårsak ligger i miljøet og at disposisjonen kanskje ligger i arven.

Men jeg vil presisere at jeg jeg ikke har lest nok eller tenkt nok på dette til å ha noen bastante meninger her. Meninger om slike ting bør være meget solid forankret i vitenskapelig forskning. Egne utledninger og erfaringer er for meg ikke nok til å danne et lukket meningsunivers.

Mer enn noe er jeg opptatt av at vi må tørre å være åpne for ny kunnskap, selv når det stiller oss personlig ansvarlige for noe vi trodde vi ikke hadde noe med. Det gjelder alt her i livet, og slett ikke bare dette. Vi må tørre å se på det og la det synke inn, for så å la tanker og handlinger endres av ny kunnskap. Vi må ikke stenge igjen selv om ny innsikt gjør vondt.

Men for å gjenta meg selv litt - jeg har ikke lest nok forskningsresultater innen akkurat dette temaet til å ha en fast mening ennå.

Solveig
16-10-2009, 05:46
Ja, det er mye som må fordøyes. Jeg selv skal lese artikkelen som startet denne tråden nøye flere ganger, innheter enda mer informasjon. Jeg tenker også på all det jeg har lest - for eksempel om barndom som går i arv (Kari Killén, Alice Miller, Trine Klette etc)

Så fant jeg nå et 2 år gammelt intervju med Vally Vegge som er relevant her:
http://www.matoghelse.no/helse/2007/05/17/norsk-psykiatri-en-skandale!.aspx

BukkeneBruse
16-10-2009, 06:25
Selv om man (så langt?) ikke har funnet de genene som disponerer for psykisk lidelse, så har jeg vanskelig for å forstå at gener ikke spiller noen rolle. Hvis det er en sammensetning av gener som spiller inn, så er det vel ikke så lett å finne dette?

Må si at jeg på mange måter syns det ville vært en behagelig tanke om miljø var det eneste som spilte noen rolle, for da tenker jeg at det er er mulig å gjøre noe med. At det i større grad er mulig å forebygge og reparere psykiske lidelser. I tillegg slipper barn av psykisk syke å være redde for at de har arvet sykdommen genetisk og at de ved riktig hjelp i miljøet kan unngå sykdommen. Derfor tenker jeg at dette hadde vært gode nyheter og blir svært revet med. Men nå ble jeg mer i stuss.

Personlighet er jo for eksempel høyst genetisk arvelig, noe man blant annet vet fra tvillingstudier, der eneggede tvillinger har vokst opp hver for seg. At hvor disponibel du er for enkelte psykiske lidelser ikke har noe med personligheten å gjøre, er vanselig for meg å forstå. En opphopning av for eksempel bipolar lidelse (som er vist å være klart arvelig) i enkelte familier kan så klart ha med sosial arv å gjøre, men når jeg tenker meg om mener jeg å ha lest at man også der har sjekket genetisk arvelighet blant annet ved å studere adoptivbarn mot deres biologiske foreldre, og har funnet at dette (også) er genetisk.

Når jeg tenker meg om, så syns jeg det vil være svært overraskende om INGEN psykiske lidelser har noe med genetisk arv å gjøre, mens så utrolig mye annet i vår personlighet og fysiske helse har det.

Likevel tenker jeg det kan være positivt om man finner at miljø har mer å si enn man før hadde trodd, slik at man i større grad kan drive forebyggende arbeid for å begrense omfang (slik du LBM gjør ved å legge tilrette en god og nær barndom for gutten din) enn å drive reparerende arbeid.

Ja det var nå mine tanker...

Solveig
16-10-2009, 07:07
Ang eneggete tvillingsstudier så har så vidt meg bekjent aldri genetisk arv spilt inn mer enn ca 30 % + når det gjelder personlighet.

Det hører også med til virkligheten at det hender at en av eneggete tvillinger blir schizofren og den andre ikke, og begge er vokst opp hos biologiske foreldre.

Og når det gjelder ditt håp, Joffa, om at man kan bli bra av en psykiske lidelse, så deler jeg ditt håp fordi det faktisk er mulig med rett (medikamentfri) behandling. Det er ikke Fosse alene om å si.

Har både lest bok og hørt radioprogram om at schizofrene har fått adekvat psykolpgisk behandling og er blitt bra -har fått et medikamentfritt og normalt liv, noe psykiatrien nekter for at så er mulig .

Ja vist finnes det håp.

Solveig
16-10-2009, 15:25
Akkurat det samme tenker jeg LBM. Som noen av dere vet har jeg en søster med psykiske lidelser (siden hun var tenåring) uten at noen psykiater har klart å finne ut av hva det er. Og moren min er en helt fantastisk AP-mamma, snilleste menneske jeg kan tenke meg. Søsteren min ble født naturlig, ble ammet i to år, ble aldri utsatt for noen skrikekur, var hjemme med mamme til hun var 2 år, (gikk deretter kun noen timer i park), har aldri blitt utsatt for noen som helst form for straff eller neglekt.
Selv om miljøfaktorer kan føre til psykiske lidelser er jeg helt sikker på at genetiske faktorer også kan gjøre det (på tross av at man har hatt svært gode oppvekstvillkår). At forskerne ikke har klart å påvise det betyr ikke at det ikke finnes, bare at det pr.dags dato ikke er funnet.Jeg tror vi skal aldri uttale oss på vegne av våre søsken. I alle fall skal vi være ytterst forsiktige. Den ene i søskenflokken kan fortelle en historie, en annen en annen historie (og kanskje ingen andre tror på) om noen av dem forteller i det hele tatt.

Og på generell grunnlag vil jeg si at de fleste barn må forholde seg til både mamma og papa.

Sally
16-10-2009, 15:41
Jeg tror vi skal aldri uttale oss på vegne av våre søsken. I alle fall skal vi være ytterst forsiktige.

:I-Agree: Jeg og mine søsken har ihvertfall tre veldig forskjellige versjoner av vår oppvekst. Det er vel heller ikke helt uvanlig at mennesker med en vanskelig barndom eller vonde opplevelser i forhold til sine foreldre benekter dette selv.... Leste jo akkurat om dette, hvordan voksne som har blitt fysisk mishandlet som barn, selv forsvarte dette og mente de hadde gjort seg fortjent til det.

Må innrømme at jeg er veldig skeptisk til folk som påstår at de har hatt en fantastisk barndom og fantastiske foreldre. :giggle: Men bare fordi jeg ofte opplever at de som har blitt dårligst behandlet, er de som har størst behov for å fremstille det på en veldig sort-hvit måte (de som er mest dominert av foreldrene) . :( (sier overhode ikke at dette gjelder for noen som har uttalt seg her altså, det aner jo ikke jeg noe om!)

Vanilje
16-10-2009, 16:19
Jeg tror vi skal aldri uttale oss på vegne av våre søsken. I alle fall skal vi være ytterst forsiktige. Den ene i søskenflokken kan fortelle en historie, en annen en annen historie (og kanskje ingen andre tror på) om noen av dem forteller i det hele tatt.

Og på generell grunnlag vil jeg si at de fleste barn må forholde seg til både mamma og papa.
Skjønner hva du mener, men søsteren min forteller nøyaktig samme historie som meg. :fnis: Hadde en flott far også, men han var mer fraværende (jobbet veldig mye). Jeg nekter å tro at hennes problemer stammer fra barndommen. Hvis ikke det var bra nok, hva skal da til? Jeg prøver på ingen måte å si at jeg hadde perfekte foreldre eller en perfekt barndom, men hvem har vel det (og perfekte foreldre er jo heller ikke bra for barna vet vi. :crazy2:). Vet om drøssevis av folk som har hatt det langt verre, men som har blitt helt "normale" likevel. Sier ikke de ikke kan ha sine problemer, men vi snakker ikke om diagnoser eller at de ikke kan fungere i hverdagen.
Før het ADHD MBD, Minimal Brain Disfunction. Jeg er helt sikker på at det finnes barn som er født med små hjernefeil (kjemisk/hormonell ubalanse?) som gjør at de ikke fungerer godt i hverdagen, selv om feilen er såpass liten at de nesten virker helt normale og det er vanskelig å "bevise" det. Ikke nødvendig å starte en ADHD debatt her nå, for det var ikke det som var poenget. Det jeg prøver å si er at jeg tror det er rimelig stor sjanse for at det finnes slike små hjernefeil som kan føre til at man fungerer litt annerledes enn andre. Dette igjen kan lede til en rekke sekundære problemer som feks depresjon o.l.
Jeg synes det blir helt feil å legge all skyld på foreldrene for absolutt alle psykiske problemer som barna skulle få.

Det finnes mødre som LBM og moren min som virkelig har gjort alt de kan for at barna skal få en bra oppvekst, men som likevel opplever å få barn med problemer og det finnes mødre som er langt verre, men som likevel får velfungerende barn. Bare for å gjenta meg selv så er det klart at tilknytningsproblemer og traumatiske opplevelser i barndommen kan føre til psykiske lidelser, men jeg nekter å tro at det er årsaken til absolutt ALLE psykiske problemer.

Solveig
16-10-2009, 17:52
Vanilje, nå er jeg litt i tvil om du har lest artikkelen som er lagt ut i hovedinnlegget.

Vanilje
16-10-2009, 20:15
Vanilje, nå er jeg litt i tvil om du har lest artikkelen som er lagt ut i hovedinnlegget.
Jo, jeg har lest det. :nemlig:

Det er dette jeg reagerer på:
Disse
funnene
er i tråd med forskningen
på rotter
utsatt
for negativ
morsomsorg og indikerer
at de fleste,
eller
alle, psykiske
lidelser
hos
mennesker
er knyttet
til stress i relasjonen
til primære
omsorgsgivere
eller
signifikante
andre
i barndom
og oppvekst.
Hos mennesker,
som hos dyr, synes
relasjonsstress
å
påvirke
atferd
og hjerneutvikling
ved å
endre
de epigenetiske
kontrollmekanismene
som styrer
genuttrykket.
Jeg tror nemlig ikke at alle psykiske lidelser kan føres tilbake til relasjonen til de primære omsorgspersone. Jeg har sett det selv, med mine egne øyne! Dere må gjerne tro at jeg ikke forteller sannheten her og rosemaler vår (evnt. min søsters) traumatiske barndom, men både jeg og søsteren min var og er langt over gjennomsnittet godt knyttet til spesielt moren min som var en AP mamma på alle måter. Det er kun 1,5 år mellom meg og søsteren min og vi hang sammen som erteris hele barndommen (sov til og med sammen) og vet nesten alt om hverandre så jeg føler meg hundre prosent sikker på hva jeg sier her angående mangel på tilknytningsskader.
Artikkelen snakker om hvordan en dårlig barndom (tilknytninsproblemer) vil føre til at prosessene i hjernen endres, men min påstand er at noen allerede er født med "forstyrrelser i prosessene i hjernen" slik at de vil utvikle psykiske lidelser uavhengig av omsorgen de opplever fra sine foreldre.

Vanilje
16-10-2009, 20:48
(Beklager at teksten i det jeg siterer blir så rar, aner ikke hvorfor).
Relasjonsstress
I tråd med dokumentasjonen
om endret
HPA-regulering
etter tidlig
relasjonsstress
hos dyr er endringer
i HPA-regulering
beskrevet
også hos unge og voksne
mennesker
som har erfart
alvorlig
omsorgssvikt
og overgrep
i oppveksten (Heim, Newport,
Bonsall,
Miller
og Nemeroff, 2003). Dette
inkluderer
endringer
i epigenetisk
kontroll
av reseptorer
for kortisol
i hippokampus (McGowan
et al., 2009), og redusert
volum
i hippokampus
og prefrontal
korteks[/B]
(Stein et al.,
1997; Teicher et al., 2004). Likedan
er
mønstre
av overgrep
og neglisjering
i oppveksten
knyttet
til økt risiko
for en rekke
psykologiske
vansker,
som angst, depresjon,
personlighetsforstyrrelser,
PTSD og schizofreni
(Agid et al. 1999; Anda et al., 2006;
Bernet og Stein, 1999). En tilvarende
risiko
ses for barn som har vært deprivert
for voksenkontakt
i oppveksten,
som ved en oppvekst
i et dårlig
fungerende
barnehjem
(Chugani et al., 2001; Gunnar
og Vazquez,
2001). [B]Endringer
i reguleringen
av HPA-aksen
er videre
gjennomgående
funnet
hos
voksne
som har blitt diagnostisert
med
stemningslidelser,
personlighetsforstyrrelser
og psykoser.
Blant disse
funnene
er endret
HPAfunksjon
i depresjon
det mest veldokumenterte
forskningsfunnet
i biologisk
psykiatri
som fagfelt,
og abnormaliteter
i HPAaksen
er veldokumentert
i for eksempel
bipolar
lidelse
og schizofreni
(Stone, Lin,
Quartermain, 2008: Walker,
Mittal
og Tessner,
2008). Redusert
volum
og/eller
funksjonalitet
i hippokampus og den midtre
prefrontale hjernebarken
er videre
funnet
i
depresjon,
personlighetsforstyrrelser
og
psykoser
og er også indikert
i angstlidelser
(Argyropoulos 1997; Kronhaus et al., 2006;
Lis et al., 2007; Webster
et al., 2002). Disse
funnene
er i tråd med forskningen
på rotter
utsatt
for negativ
morsomsorg og indikerer
at de fleste,
eller
alle, psykiske
lidelser
hos
mennesker
er knyttet
til stress i relasjonen
til primære
omsorgsgivere
eller
signifikante
andre
i barndom
og oppvekst.
Hos mennesker,
som hos dyr, synes
relasjonsstress
å
påvirke
atferd
og hjerneutvikling
ved å
endre
de epigenetiske
kontrollmekanismene
som styrer
genuttrykket.
Fordi om disse endringene i hjernen hos psykisk syke personer finnes hos personer som har blitt utsatt for omsorgssvikt betyr ikke det at folk ikke kan være født med slike abnormaliteter også (eventuelt født med en sterk disposisjon for å utvikle det slik at selv små hendelser kan trigge det?) og at dette kan være arvelig.

At det ikke er genetisk å gi dårlig omsorg til barna sine kan heller på ingen måte brukes til å bevise at folk ikke kan være født med sterke predisposisjoner (feil i prosessene i hjernen) som gjør at de utvikler psykiske lidelser! En psykisk lidelse er ikke det samme som et spesifikt handlingsmønster.

BukkeneBruse
17-10-2009, 05:08
I følge min psykologibok så er genene ansvarlig for 50-70 % av variasjonen i IQ. De har ikke funnet noe gen som bestemmer intelligensen, det er mange gener som spiller inn. Genene er ansvarlige for bare 40-50% av variasjonen i personlighet når man ser på fem store personlighetstrekk. Hvis man for eksempel ser på personlighetstrekket "neuroticism", som handler om graden av bekymring, engstelse og følelsesmessig ustabilitet mot veltilpasset, trygg og rolig, så sier psykologiboken at genene er ansvarlige for rundt 50% av variasjonen i dette personlighetstrekket. Dette er korrelasjoner som er samlet fra flere tvillingstudier av ulike forskere. (Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er fasiten, selv om det står i min bok). Uten at jeg (foreløpig?) har lest noe om dette i min bok, så vil jeg jo tro at en person med stor grad av enstelse, bekymring og følelsesmessig ustabilitet lettere får angst eller depresjon. Personlig tenker jeg at noen miljø er beskyttende mens andre miljø vil utløse dette potensialet hos mennesker.

Her står det også at forskere har funnet at barn som er oppdratt i samme familie er like ulike som barn tilfeldig trukket fra populasjonen når det kommer til de fem personlighetstrekkene de omtaler. Men dette betyr ikke at miljø ikke er viktig, bare at søsken kan oppleve ulike miljø selv om de har den samme kjernefamilien (som ulike venner og skoleopplevelser eller ulike roller i familien).

Kilde: Psychology, The Science of Mind and Behavior. Av Passer, Smith, Holt, Bremner, Sutherland og Vliek. Brukt i faget generell psykologi på UiO.

Uten at jeg egentlig har greie på ADHD, så tenker jeg meg at dette kan være et personlighetstrekk innenfor normalvariasjoner for mennesker. At noen medfødte personligheter er mer hyperaktive enn andre og har vanskeligere for å konsentrere seg, ikke at det er en sykdom. Dette personlighetstrekket kan forsterkes eller dempes av miljøet. Men ved at alle barn skal passes inn i det samme systemet (alle må sitte i ro på skolen for å kalles velfungerende), så blir dette personlighetstrekket et problem i stedet for en ressurs og det blir sett på som en sykdom som må medisineres.

Husker noe Lars Monsen forklarte en gang om seg og sin bror. Begge var ganske hyperaktive og utprøvende (et personlighetstrekk som jeg tror delvis er genetisk bestemt), men det var miljøet utenfor kjernefamilien som avgjorde hvordan de brukte dette trekket, der Lars Monsen bruker det på en positiv måte i naturen, mens broren endte opp med rus.

Solveig
17-10-2009, 05:45
Uansett: Det er håp http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4710766.html

BukkeneBruse
17-10-2009, 06:20
Uansett: Det er håp http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4710766.html

:clap:

Solveig
17-10-2009, 07:57
Joffa, takk for grundig referering fra psykologiboken. Jeg har ikke mine kloke bøker her, men ser av min artikkel “På mors mage - sosial livmor til (sped)barnet” (1998) avsnitt: Vitenskap - barnets behov og transaksjonsanalytisk tankegods ( http://www.solveig-spedbarn.com/magealt.htm ) at jeg skrev “Meg bekjent finnes det ikke holdepunkter for å hevde, at arv i forhold til egenskaper utgjør mer enn mellom ca.30 til nærmere 50 %.” ... !!!
I artikkelen tar jeg opp forhold i svangerdskapet, under og etter fødselen og som kan spille inn i personlighetsutvikling. Tenker her f.eks. på trygg kontra engstelig Dette er det veldig få forskere som har tatt for seg. For knappe 20 år siden ville psykologer ikke en gang gå med på at en vanskelig fødsel er et trauma for barnet.

Når det gjelder hyperaktive barn: Jeg har jobbet med ganske mange slike barn som har fått dette stemplet. Og akkurat her stiller jeg spørsmål et om barnet er aktivt men ikke får rom til sin utforskertrang f.eks pga overkontrollerende omgivelser - om “Pass deg. Vær forsiktig. Ikke gjør det, Pass deg, Nei. Nei (klapps på hånden) Pass deg. Vær forsiktig ... “ er gjennomgangsreaksjoner, slik at barnet 1. Blir veldig usikker på seg selv. 2. Blir hyperaktiv

Vanilje
17-10-2009, 08:37
Uten at jeg egentlig har greie på ADHD, så tenker jeg meg at dette kan være et personlighetstrekk innenfor normalvariasjoner for mennesker. At noen medfødte personligheter er mer hyperaktive enn andre og har vanskeligere for å konsentrere seg, ikke at det er en sykdom. Dette personlighetstrekket kan forsterkes eller dempes av miljøet. Men ved at alle barn skal passes inn i det samme systemet (alle må sitte i ro på skolen for å kalles velfungerende), så blir dette personlighetstrekket et problem i stedet for en ressurs og det blir sett på som en sykdom som må medisineres. Her må jeg bare påpeke at ADHD handler om langt mer en hyperaktivitet. Det er dette som er mest framme i media og hvordan man medisinerer urolige barn for å bli roligere. Personlig synes jeg MBD faktisk er en meget god beskrivelse. Mange med ADHD er langt fra hyperaktive, det handler om hvordan de prosesserer informasjon i hjernen. Hvordan de ikke klarer å lese sosiale situasjoner eller oppfatte informasjon de blir gitt. (Veldig mange ulike former). Hjernen arbeider litt annerledes enn hos andre "friske" folk, på samme måten som hjernen jobber litt annerledes hos folk med dysleksi som vel også må kunne klassifisrers som en liten hjernefeil?

BukkeneBruse
17-10-2009, 08:53
Her må jeg bare påpeke at ADHD handler om langt mer en hyperaktivitet. Det er dette som er mest framme i media og hvordan man medisinerer urolige barn for å bli roligere. Personlig synes jeg MBD faktisk er en meget god beskrivelse. Mange med ADHD er langt fra hyperaktive, det handler om hvordan de prosesserer informasjon i hjernen. Hvordan de ikke klarer å lese sosiale situasjoner eller oppfatte informasjon de blir gitt. (Veldig mange ulike former). Hjernen arbeider litt annerledes enn hos andre "friske" folk, på samme måten som hjernen jobber litt annerledes hos folk med dysleksi som vel også må kunne klassifisrers som en liten hjernefeil?

Med dysleksi har de vel bevist ganske godt at det dreier seg om en forskjell i hjernen og hvordan hjernen arbeider. Noe man kan se sårbarhet for hos små barn lenge før de skal lære å lese. Men har de det i ADHD/MBD? Disse problemene som de med ADHD har, kan det være et utfall av dårlige strategier de har lært seg for å takle vanskelige situasjoner? At de rett og slett ikke mestrer de rammene de lever under (at miljøet ikke åpent for innlemme deres personlighet akkurat slik de er) og at hjernen derfor tilpasser seg dette og de ender opp med dårlige strategier? Jeg spør fordi jeg ikke vet noe om dette! Ønsker å forstå dette bedre.

Sally
17-10-2009, 09:11
For knappe 20 år siden ville psykologer ikke en gang gå med på at en vanskelig fødsel er et trauma for barnet.


Er det enighet om dette blant psykologer nå i dag?

Solveig
17-10-2009, 09:12
Med dysleksi har de vel bevist ganske godt at det dreier seg om en forskjell i hjernen og hvordan hjernen arbeider. Noe man kan se sårbarhet for hos små barn lenge før de skal lære å lese. Men har de det i ADHD/MBD? Disse problemene som de med ADHD har, kan det være et utfall av dårlige strategier de har lært seg for å takle vanskelige situasjoner? At de rett og slett ikke mestrer de rammene de lever under (at miljøet ikke åpent for innlemme deres personlighet akkurat slik de er) og at hjernen derfor tilpasser seg dette og de ender opp med dårlige strategier? Jeg spør fordi jeg ikke vet noe om dette! Ønsker å forstå dette bedre.All min erfaring med diagnostiserte barn sier nettopp det du beskriver, joffa. Har opplevd barn som funker utrolig bra og sosialt adikvat i et miljø, mens i stressete miljø er de både ukonsentrerte eller/ og hyper. Jeg tenker alltid på hva er det vi voksne utstråler. Hva er våre holdninger til barn. Hvilken redskap har vi tilegnet oss til å håndtere barn? Hvilken erfaringer har vi med oss hjemme fra? Hva anser vi for normalt. Ser ofte på beskrivelsene av hva som er unormalt - at det faktisk blir flere og flere punkter som ramses opp.

BukkeneBruse
17-10-2009, 09:27
Måtte søke litt etter ADHD på nettet. Av de to linkene under, så får man jo inntrykk av at ADHD ligger i genene som styrer dopamin-tilgangen i hjernen, eller evt. kjemiske skader, og derfor bare kan behandles med medikamenter. Men her må de jo ha tatt feil et sted, eller? For hvis det er slik det henger sammen, så skulle jo en ikke tro at den behandlingen som du Solveig linket til tidligere skulle kunne hjelpe i så stor grad?



Fra forskning.no:

http://www.forskning.no/artikler/2005/mars/1110282817.08


Fra Folkehelseinstituttet:

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:60586::1:5647:2:::0:0

Utdrag fra Folkehelseinstituttet

Årsaker



Tvilling- og adopsjonsstudier viser at genetikk spiller en betydelig rolle og forklarer 60-80 prosent av tilfellene. Nyere forskning tyder på at arveligheten særlig knytter seg til gener som styrer omsetningen av signalstoffet dopamin i hjernen.

Ref. Faraone m.fl. 2005.



Dopamin har betydning for vår evne til å lære at det er sammenheng mellom egen atferd og hendelser i omgivelsene. Dopamin er også involvert i hjernens regulering av oppmerksomhet og atferd. Når dopaminomsetningen ikke fungerer som den skal, kan barnet få problemer med å styre oppmerksomheten og oppføre seg i henhold til vanlige sosiale regler for atferd. Dette er en forenklet framstilling, men medikamenter som demper symptomene på ADHD (se nedenfor) virker på bl.a. dopamin.



Også miljøfaktorer eller komplikasjoner under svangerskap og fødsel har sammenheng med ADHD:

Hvis mor røyker eller drikker alkohol i svangerskapet, øker risikoen for ADHD hos barnet.

Ref. Mick m.fl. 2002, Sosial- og helsedirektoratet, ekspertrapport om alkohol 2005.

Blant barn som er født for tidlig eller som har lav fødselsvekt, er ADHD hyppigere enn hos fullbårne, normalvektige barn. Det viser oppfølging av norske barn. Ref. Sosial- og helsedirektoratet, Veileder 2005.

Sykdommer som hjernehinnebetennelse i tidlige barneår øker risikoen.

Det er sterke holdepunkter for at bly kan gi ADHD-symptomer hos barn. Ref. Nigg 2006.

Miljøgifter som PCB gir atferdsendringer hos dyr, men det er uklart om miljøgifter kan forårsake ADHD hos mennesker. Ref. Holene m.fl. 1998.

Ingrid
17-10-2009, 12:31
Denne artikkelen er sterk når det kommer til at mye av det som beskrives som adferdsvansker, og som ligger i barnet, er en situasjonsbetinget reaksjon:
http://www.forskning.no/artikler/2009/september/228304

Solveig
17-10-2009, 14:19
Avvikerne blant oss
http://www.abcnyheter.no/node/47004

Vanilje
17-10-2009, 14:20
Denne artikkelen er sterk når det kommer til at mye av det som beskrives som adferdsvansker, og som ligger i barnet, er en situasjonsbetinget reaksjon:
http://www.forskning.no/artikler/2009/september/228304
Bare et stort obs-denne artikkelen handler om opposisjonell adferdsforstyrrelse, ikke ADHD:

Opposisjonell atferdsforstyrrelse
Diagnose innen psykiatrien, som stilles ut fra et sett på åtte kriterier.

Barn som faller inn under fire eller flere av kriteriene, oppfyller minstekravet for en diagnose.

Det kan for eksempel dreie seg om at de mister besinnelsen, krangler, nekter å følge beskjeder, plager andre med vilje, skylder på andre med andre når de selv gjør feil, framstår som hevnlystne, og så videre.
Av de to linkene under, så får man jo inntrykk av at ADHD ligger i genene som styrer dopamin-tilgangen i hjernen, eller evt. kjemiske skader, og derfor bare kan behandles med medikamenter.
Jeg leste en meget god bok om ADD hos voksne damer. Her står det beskrevet hvordan "sykdommen" ofte oppterer på en helt annen måte hos mange jenter enn hos gutter og at mange aldri blir "oppdaget" og får hjelp. Siden de ikke er hyperaktive og utagerende vil de ikke forstyrre omgivelsene og bli oppfattet som et problem på samme måten.

Angående behandling står det at det ikke er mulig å kurere, men at noen kan få god hjelp av medisiner. For andre derimot har ikke medisinene noen virkning. Det sto imidlertid at medisiner ikke kunne hjelpe alene, det viktigste var å få terapeutisk behandling og lære seg strategier for hvordan man skulle takle hverdagen på tross av sine "begrensninger" (eller hva jeg skal kalle det, lenge siden jeg leste boka).

Solveig
18-10-2009, 08:39
Joffa: Jeg fant studien som Folkehelseinstitutet viser til (http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:60586::1:5647:2:::0:0)

Her er den:

Am J Psychiatry 156:768-770, May 1999
© 1999 American Psychiatric Association

Dopamine D4 Gene 7-Repeat Allele and Attention Deficit Hyperactivity Disorder

Stephen V. Faraone, Ph.D., Joseph Biederman, M.D., Barbara Weiffenbach, Ph.D., Tim Keith, Ph.D., Monica P. Chu, B.A., Alix Weaver, B.A., Thomas J. Spencer, M.D., Timothy E. Wilens, M.D., Jean Frazier, M.D., Mario Cleves, Ph.D., and Jun Sakai, M.D.

Abstract:
OBJECTIVE: Family, twin, and adoption studies show attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) to have a substantial genetic component, and some studies have reported an association between ADHD and the dopamine D4 (DRD4) gene. METHOD: The authors recruited 27 triads that comprised an ADHD adult, his or her spouse, and their ADHD child. These triads were assessed for ADHD, and their DNA was genotyped for DRD4 alleles. RESULTS: A multiallelic transmission disequilibrium test suggested an association between ADHD and the DRD4 7-repeat allele. Among family members, the number of 7-repeat al¬leles predicted the diagnosis of ADHD. CONCLUSIONS: Prior reports of an association between ADHD and DRD4 generalize to families recruited through clinically referred ADHD adults. However, because there are some conflicting studies, further work is needed to clarify the role of DRD4 in the etiology of the disorder.

http://ajp.psychiatryonline.org/cgi/content/full/156/5/768

Er det bare meg som savner kontrollgruppen???




Er det enighet om dette blant psykologer nå i dag?Du tenker på fødselstraumer. Det vet jeg faktisk ikke. Hadde vært verd å undersøke. Står det ikke noe om dette i de nyeste utgaver av psyk. grunnfagbøkene? Mine er jo vel 20 år gamle.

Sally
18-10-2009, 10:05
Du tenker på fødselstraumer. Det vet jeg faktisk ikke. Hadde vært verd å undersøke. Står det ikke noe om dette i de nyeste utgaver av psyk. grunnfagbøkene? Mine er jo vel 20 år gamle.

Det hadde vært interessant. Jeg skal se om jeg finner noe i bøkene. (akkurat i dag skriver jeg semesteroppgave i sosiologi, så jeg har ikke mental kapasitet til å åpne psyk.-bøkene :knegg: )

Solveig
19-10-2009, 05:21
Fra Folkehelseinstituttet:

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:60586::1:5647:2:::0:0
Utdrag fra Folkehelseinstituttet
Årsaker
Tvilling- og adopsjonsstudier viser at genetikk spiller en betydelig rolle og forklarer 60-80 prosent av tilfellene. Nyere forskning tyder på at arveligheten særlig knytter seg til gener som styrer omsetningen av signalstoffet dopamin i hjernen.
Ref. Faraone m.fl. 2005.
Joffa: Jeg fant studien som Folkehelseinstitutet viser til (http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:60586::1:5647:2:::0:0)
Her er den:

Am J Psychiatry 156:768-770, May 1999
© 1999 American Psychiatric Association

Dopamine D4 Gene 7-Repeat Allele and Attention Deficit Hyperactivity Disorder

Stephen V. Faraone, Ph.D., Joseph Biederman, M.D., Barbara Weiffenbach, Ph.D., Tim Keith, Ph.D., Monica P. Chu, B.A., Alix Weaver, B.A., Thomas J. Spencer, M.D., Timothy E. Wilens, M.D., Jean Frazier, M.D., Mario Cleves, Ph.D., and Jun Sakai, M.D.

Abstract:
OBJECTIVE: Family, twin, and adoption studies show attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) to have a substantial genetic component, and some studies have reported an association between ADHD and the dopamine D4 (DRD4) gene. METHOD: The authors recruited 27 triads that comprised an ADHD adult, his or her spouse, and their ADHD child. These triads were assessed for ADHD, and their DNA was genotyped for DRD4 alleles. RESULTS: A multiallelic transmission disequilibrium test suggested an association between ADHD and the DRD4 7-repeat allele. Among family members, the number of 7-repeat al¬leles predicted the diagnosis of ADHD. CONCLUSIONS: Prior reports of an association between ADHD and DRD4 generalize to families recruited through clinically referred ADHD adults. However, because there are some conflicting studies, further work is needed to clarify the role of DRD4 in the etiology of the disorder.

http://ajp.psychiatryonline.org/cgi/content/full/156/5/768

Er det bare meg som savner kontrollgruppen???
Hm, her er det noe som ikke stemmer. Da jeg googlet på henvisningen “Ref. Faraone m.fl. 2005” som Folkehelseinstituttet angir som kilde, fant jeg altså overnevnte rapport. MEN den er jo fra May 1999 og ikke 2005. Prøvde igjen å google uten annet sannsynlig resultat, enn det jeg limte inn her. Det dumme er at Folkehelseinstituttet ikke har lagt ut litteraturliste for sine kilder der man kunne ha orientert seg o g kontrollert. Begynte å skrive mail til dem for å etterspørre deres kilde, men orket simpelthen ikke. Noen som orker???

Solveig
21-10-2009, 12:39
Fant FHI's litteraturliste http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5669&MainLeft_5669=5544:60611::0:5667:1:::0:0
Men klikker man på linkene de viser til kommer man ikke til noen forskningsrapport men en liten oppsummering eller bedre sagt en konklusjon. Vil man vite hvordan forskningen er foregått må man grave videre. Slikt ergrer meg grenseløst.

Til noe som jeg fant under mine favoritter:


Psykiatriske blindspor
DAG COUCHERON
Psykiater

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2569090.ece